THOMAS HEINE

— Hvis noen innbiller seg at situasjonen ikke kan bli stort verre i Irak, venter en stygg overraskelse. Søndagens valg til et overgangsparlament er en uhyre risikabel affære, som truer med å forsterke motsetningene i landet ytterligere, og som godt kan føre til en regulær borgerkrig, vurderer Irak-eksperten Joost Hiltermann, leder av forskningsgruppen International Crisis Groups Midtøsten-kontor, i et intervju med Bergens Tidende.

Som de fleste observatører regner Hiltermann med at shiamuslimer og kurdere i stort antall vil delta i valget til en 275 personer stor Nasjonalforsamling, mens sunnimuslimske arabere stort sett vil holde seg borte - enten fordi de ikke tør stemme, fordi det i visse områder trolig blir fysisk umulig med tanke på sikkerhetssituasjonen, eller fordi de ikke ønsker å delta i et valg som uansett vil resultere i en tung shiamuslimsk dominans i parlamentet.

— Hvis sunniaraberne generelt ekskluderer seg selv fra valget, utelukkes de fra den nye Nasjonalforsamlingen og formelt fra innflytelse på utformingen av den nye forfatningen. Det bygger inn et svært farlig element i den politiske prosessen, sier Joost Hiltermann.

— Føler sunniaraberne seg som gruppe ekskludert og fratatt privilegier, er vi på vei mot borgerkrig. Det er ikke en uunngåelig utvikling, men risikoen er stor, mener han.

Bidrar til kriseløsning

International Crisis Group eller ICG er en uavhengig, multinasjonal tenketank, som setter ære i å ha sine forskere «ute i marken» i konfliktsoner rundt om i verden for å bidra til å hindre og løse kriser. ICGs jordnære, intervjubaserte rapporter er noe nær pliktlesning for beslutningstakere og journalister, ikke minst i Midtøsten.

Joost Hiltermann har beskjeftiget seg med Irak i en årrekke, har et omfattende kontaktnett og har besøkt landet mange ganger, selv om han, som andre forskere og journalister - lider under terrortrusselen som i de siste åtte-ni måneder har gjort det nesten umulig for ikke-arabere å bevege seg i store deler av Irak uten militæreskorte.

Hiltermann stiller seg kritisk til beslutningen om å holde parlamentsvalget på det nåværende tidspunkt. Han mener at man burde ha startet med lokalvalg i de mer fredelige regionene og ventet med parlamentsvalget til det har lykkes å engasjere flere sunni-arabiske lederskikkelser i den politiske prosessen. Det ville ha vært mulig innen tre-fire måneder, hvis shiamuslimske ledere og USA virkelig var innstilt på det.

Hiltermann innser at det er vektige argumenter mot å utsette valget. Dels kunne det bli tolket som en seier for opprørerne, som gjør sitt beste for å forpurre utviklingen mot demokrati. Dels ville kritikere ha hevdet at den USA-utpekte statsministeren ikke ønsket å gi fra seg makten, og fordi USA ville hindre mer religiøst orienterte shiamuslimer i å komme til makten. Dels kunne folkelige, shiamuslimske protester ha ført til andre problemer.

— Men man må veie ondene opp mot hverandre. Situasjonen i Irak er horribel, landet er i ferd med å gå i hundene, og det finnes nå ingen gode beslutninger som kan garantere fremtidig stabilitet. Å holde valg nå innebærer større risiko enn ikke å gjøre det, sier Joost Hiltermann.

Mange spenningsfelt

Det er også andre spenningsfelt i Irak. Mellom kurdere og arabere om graden av kurdisk selvstyre - og fremfor alt retten til den oljerike byen Kirkuk. Mellom sekulære og islamistiske shiamuslimer. Mellom shiamuslimenes religiøse autoriteter i Najaf og den unge opprørspresten Muqtada al-Sadr. Og mer overordnet mellom irakiske nasjonalister og et USA som fortsatt oppfattes som okkupasjonsmakt.

Men den mest akutte krisen handler om relasjonene mellom shiamuslimske arabere, ca. 60 prosent av befolkningen, og sunnimuslimske arabere, ca. 20 prosent av befolkningen. Det dreier seg om et historisk skisma, som er blitt langt sterkere siden Saddam Husseins fall våren 2003. Ikke nødvendigvis betinget av realiteter, påpeker Hiltermann, men av ulike virkelighetsoppfatninger - shiaene følte seg undertrykket under Saddam, sunniene frykter å bli det nå.

Valget søndag synes imidlertid å være et faktum, så i stedet gjelder det å minimere skadevirkningene. Sørge for at den nye shiamuslimske ledelsen forstår sunnimuslimenes nervøsitet. Sikre at sunnimuslimer får plass i regjeringen og det utvalget i parlamentet som skal utarbeide forfatningen. Innkalle til forsoningsmøter med representanter for hele det sunni-arabiske spekteret.

— Shiaene ønsker et forent Irak, og mange av deres ledere forstår at det er nødvendig å få sunniene inn i varmen. De sier de rette tingene, men vi må se hvordan tingene utvikler seg når de først er ved makten, sier Hiltermann.

Tror Allawi fortsetter

ICG-sjefen deler den alminnelige oppfatning at den religiøst dominerte Forent irakisk allianse, som støttes av shiamuslimenes ledende religiøse autoritet, storayatolla Ali al-Sistani, blir største blokken i det nye parlamentet. Men det er langt fra gitt at alliansen får rent flertall, og ettersom både sekulære shiamuslimer, sunni-arabere og kurdere er skremt over tanken på et «mulla-styrt Irak», vil de trolig forsøke å alliere seg for å unngå det.

Hiltermanns stalltips er derfor at den sekulære, shiamuslimske statsminister Iyad Allawi fortsetter i posten, og at hans regjering kommer til å likne den som har styrt Irak siden den formelle maktovertakelsen i juni i fjor.

— Selv Forent irakisk allianse kan godt være interessert i at Allawi fortsetter, fordi det gjør tingene lettere for dem. De forventer ingenting av regjeringen det kommende året, så hvorfor ikke la Allawi begå feilene og vente på at deres tid kommer? spør Hiltermann.

Han understreker for øvrig at selv hvis Forent irakisk allianse setter seg på regjeringsmakten, vil Irak ikke innen overskuelig fremtid få et prestestyre à la Iran. Det er ikke det storayatolla Sistani ønsker, og andre krefter er ikke sterke nok til å kunne trumfe det igjennom.

— Irak var en sekulær stat under Saddam Hussein. Nå er trollet ute av esken, og religiøsiteten er i sterk vekst, men det er stadig sterke sekulære følelser, som ikke forsvinner fra den ene dagen til den andre, sier Hiltermann.

— Sistani vil prøve å opprettholde sin innflytelse, og han vil sette et konservativt religiøst preg på Irak. På den bakgrunn er det også problematisk, rent ut forkastelig, når sunnimuslimske ledere i andre arabiske land advarer om risikoen for iransk innflytelse og for en «religiøs, shiamuslimsk halvmåne» i Midtøsten.

— Selvfølgelig forsøker Iran å blande seg. Men advarslene om shiamuslimsk dominans er en hysterisk reaksjon, og det er farlig å overdrive nettopp denne trusselen, mener Hiltermann.

USA gjorde mange feil

Joost Hiltermann betegner den amerikanske tilstedeværelsen i Irak som «høyst problematisk», med forskjellige, gjerne motstridende strategier fra CIA, Pentagon og Utenriksdepartementet.

— Alle tre ønsker å stabilisere Irak, men de har vist seg uhyre lite egnet til å gjøre det, erklærer Hiltermann og peker på en rekke feil begått før, under og etter invasjonen.

Beslutningen om å angripe uten FN-mandat. Manglende forberedelser for en gjenoppbygging etter krigen. Innsetting av for få styrker, som nok kunne vinne selve krigen, men ikke stoppe den påfølgende plyndringen og volden. Sparkingen av hele den irakiske hæren. Den totale fornektingen av folk med bakgrunn i Saddams Baath-parti. Satsingen på eksilirakere i stedet for lokale folk i den første overgangsregjeringen. Måten regjeringene til nå er utnevnt på.

— Vi lever i dag med konsekvensene av alle de fundamentale feilene som amerikanerne har begått. Det betyr at Irak er i en svært vanskelig situasjon, som kanskje ikke lenger kan rettes opp. Hvor opprørere reelt kontrollerer et antall byer og deler av storbyer som Bagdad og Mosul, og hvor nasjonal forsoning blir vanskeligere for hver dag, sier Hiltermann.

Alle amerikanske argumenter for krigen er ifølge Joost Hiltermann falt. Masseødeleggelsesvåpnene viste seg ikke å eksistere. Saddams bånd til al Qaida og internasjonal terror ble aldri dokumentert, men i stedet har invasjonen gjort Irak til «en enorm rekrutteringsplass for en ny generasjon islamistiske aktivister, som er rede til å bruke vold mot sivile». Og tanken om Irak som et frontløper for demokrati i resten av araberverdenen er ikke lenger realistisk.

— I stedet har eksperimentet mislykkes fatalt, konstaterer Hiltermann.

Det ville imidlertid være en katastrofe hvis amerikanerne mot formodning skulle beslutte å trekke sine styrker ut nå.

— Hvis USA trekker seg ut nå, vil det helt sikkert bli borgerkrig. USA har forkludret situasjonen på det groveste, men man holder tross alt de ulike gruppene fra hverandres struper og spiller dermed en konstruktiv rolle. Det kan komme en situasjon der USAs tilstedeværelse er en så stor belastning at det er bedre å trekke seg ut. Men da vil borgerkrigen allerede være brutt ut, og jeg håper den situasjonen kan forhindres, sier Hiltermann.

I stedet er løsningen at USA og den kommende irakiske regjeringen styrker innsatsen for å utdanne irakiske militær- og sikkerhetsstyrker, som så gradvis kan ta over i løpet av kanskje tre til fem år. Og at samtidig båndene svekkes mellom USA og den irakiske regjeringen for å gi sistnevnte den folkelige legitimitet som Allawis regjering savner i dag. USA har dempet sin profil i Irak etter maktoverdragelsen i juni, men det må mer til, mener Hiltermann.

— Så lenge irakernes oppfatning er at USA styrer samfunnet vil selv en valgt regjering bli oppfattet som en stedfortreder for USA. Den vil ikke oppnå legitimitet, og opprørerne vil oppnå bredere støtte blant folk, mener Joost Hiltermann.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

SELVMORDSBOMBER: Irakere i den nordlige byen Kirkuk kikker på restene av en bilbombe som eksploderte nær an irakisk militærpost. Tre bilbomber til eksploderte senere andre steder i byen. To irakiske soldater og tre sivile ble drept i eksplosjonene og minst 12 ble skadet, ifølge politiet.<br/> Foto: SALAH AL-DEEN RAHSID, REUTERS