CATHRINE KRANE HANSEN

I 1991 ble Atle Dyregrov og Magne Raundalen fra Senter for krisepsykologi i Bergen bedt om bli med på et prosjekt (i regi av Harvard-team) for å kartlegge langtidsvirkningene av den første Golfkrigen, med fokus på barns traumer. Rapporten fra deres undersøkelser er publisert i internasjonale fagtidsskrifter.

I januar i år var de tilbake blant barn i Bagdad og Basra for femte gang. Rapporten som de skrev fra dette besøket, ble sendt FNs sikkerhetsråd samme dag som de forlot Irak og har vakt stor oppmerksomhet i internasjonal media.

— Vi snakket med noen få av barna fra forrige gang, men mest nye. Vi fikk bevege oss fritt, banke på de dører vi ville og ble veldig godt mottatt som «barneinspektørene». Foreldrene var rørt over at vi bryr oss om barnas mentale helse, forteller Magne Raundalen til Bergens Tidende.

Alene med frykten

Men denne gangen opplevde de to psykologene at avstanden mellom voksne og barn var enda større enn før.

— I slike situasjoner blir barna alene med redselen. Det er vanskelig for foreldre å kommunisere om frykten. Når foreldrene ikke har noe godt å si, sier de ikke noe. Det heter gjerne at barna beskytter foreldrene ved ikke å fortelle om sin redsel. En dypere sannhet er nok at barna like mye beskytter seg mot foreldrenes reaksjoner, mot deres tristhet og eventuelle sinne. Sannsynligvis handler det om en gjensidig beskyttelsesavtale. En mor sa det slik: Jeg kan ikke ta mitt skjelvende barn til mitt skjelvende indre.

Redd for å miste familien

Undersøkelsene til Raundalen og Dyregrov viser at annenhver familie i Irak har mistet et barn. At fire av fem barn ikke tror de blir voksne. At 60 prosent sliter med konsentrasjonsvansker, 71 prosent har mareritt og at 25 prosent aldri sover ordentlig.

— Men undersøkelsene ble foretatt før den siste krigen brøt ut, eller brøt inn er vel mer korrekt. Jeg leste nettopp i en rapport at det bare er babyene som sover om natten nå, forteller Raundalen.

Barna han møtte var selvsagt redde for å dø. Men aller mest redd for å bli alene etter at resten av familien er blitt drept.

Psykologene så mye utmattelse og resignasjon hos et folk som er tredobbelt sviktet: Først av Saddams regime, dernest av sanksjonene og så krigen.

USA kan ikke hjelpe

— Når det gjelder barna og deres mentale helse må Irak erklæres som et permanent kriseområde. Hvis vi ikke hjelper irakerne nå med å få fred i sinne, er sjansene få for å oppnå fred på bakken. Under utmattelsen kan det ligge mye sinne. Men bearbeidelsen av dette kan ikke amerikanerne ta seg av, sier Magne Raundalen som ikke har konkrete planer om ny Irak-tur.

Men han ser ikke bort fra at Senter for krisepsykologi blir involvert i hjelpearbeidet, for eksempel i form av opplæring av irakiske fagfolk, slik senteret tidligere har gjort med helsepersonell fra Algerie.

— Det er viktig at dette arbeidet tilpasses folks bakgrunn og kultur. Kunnskap må overføres, ikke transplanteres.