Irakmarerittet ingen fikk høre om

28. APRIL 1991.Tore Møller stiger av bussen. Dette må han se. Her skjedde en av Golfkrigens verste tragedier. Dette er det amerikanerne kaller «Highway of Death». Tre kilometer med tre tusen ødelagte kjøretøy, utbrente tanks, vrakdeler.

Hele denne enorme ansamlingen av kjøretøy og krigsmateriell sto i brann 26. februar 1991. Anslagene varierer, men her døde trolig flere tusen mennesker. Alle disse kjøretøyene var på vei tilbake til Irak da amerikanerne bombet konvoien.

22-åringen fra Bjerkvik i Nordland er tilbake i Golfkrig-området etter bare ti dager hjemme. Tidligere den vinteren har han hatt tre måneder bak seg i det norske sanitetskompaniet i Saudi-Arabia.

Under krigen slapp amerikanerne fra seg 700.000 granater med utarmet uran i Irak. Mange av dem ble brukt her på «Highway of Death». Det var en type ammunisjon som allerede i 1991 var så omstridt at den brit-iske atomenergikommisjonen sendte ut en advarsel mot forurensningen i Irak/Kuwait.

Overalt ligger et hvitt, underlig pulver. Og nå vandrer Tore Møller og de norske FN-arbeiderne rundt. De klatrer på bilvrakene, inn i tanksene. De vet ikke noe som helst om den eventuelle faren ved det.

Les også: Bløffer for å dra i krig

DE FEMTI NORDMENNENE er på vei til småbyen Umm Qasr i den 240 kilometer lange demilitariserte sonen mellom de to landene. Der skal de opprette et feltsykehus. Det er fred nå, våpenhvilen er effektiv, FN skal sende 300 observatører til området. Og passasjerene på denne bussen skal passe på at observatørene får skikkelige helsetjenester. Dette er første kontingent av NorMedUnit/UNIKOM. Navnet betyr «Den norske medisinske enheten i UNIKOM».

På veien hit har de landet på flyplassen i Kuwait. Hovedstaden Kuwait City er tom, stille og fullstendig utplyndret. De har kjørt forbi området med oljebranner, der flammer står 40 meter til værs, drønner som jetmotorer, slipper fra seg tjukk, seig, svart røyk.

På veien nordover står det et skilt i veikanten. «Highway to Hell» står det.

UTENFOR MARINEHOSPITALET i den irakiske byen Umm Qasr står Trond Blankvandsbråten og Gunnar Roger Johansen og harker og spyr. Det er noen dager før resten av sanitetstroppen kommer, og de to veteranene skal gjøre sykehuset klart for bruk.

Både Blankvandsbråten og Johansen er erfarne FN-veteraner. 32 år gamle Blankvandsbråten er fra Oslo, 36 år gamle Johansen fra Stokke i Vestfold. Begge har vært i Libanon flere ganger. Blankvandsbråten er logistikkansvarlig, Johansen er hans assi-stent. Men dette er noe av det verste de har sett. Det kryr av rotter. Og rundt dem sirkler store flokker med halvville hunder, som er vant til å forsyne seg med rester fra sykehuset.

Irakerne har etterlatt sykehuset i en makaber tilstand. Det er møkkete, det ligger skrot og boss overalt, og i kjelleren ligger bandasjer, søppel fra operasjonsstuene.

Blankvandsbråten og Johansen går gjennom bygningen, sprøyter den ned med insektmiddel de har fått fra Kuwait. De bruker ikke annen beskyttelse enn munnbind. Det er godt over 40 grader varmt. De norske gassmaskene de har med seg er fullstendig uegnet for jobben, gamle og uten vanninntak.

Sykehuset var opprinnelig et stilig sted konstruert av sveitsiske ingeniører en gang på 80-tallet, da Saddam var Vestens venn. Sykehuset har 200 senger, operasjonsstuer, ligger strategisk smart til ved utløpet av Shatt al-Arab, Iraks eneste tilgang til Golfen.

For sikkerhets skyld velger nordmennene å sove ute de første ukene, under myggnettingen, under åpen himmel. Inne kan de ikke bo.

Les Trine Eilertsens kommentar: Tabusoldatene

FOR 13 AV DELTAKERNE begynner denne historien tidligere på vinteren. Allerede i slutten av januar ble 231 nordmenn sendt til Saudi-Arabia for å hjelpe de allierte i krigen mot Saddam. Den norske sanitetstroppen var under britisk kommando i leiren Al Jubail, og måtte utføre til dels svært skitne oppdrag.

Tre av dem var Møller, Blankvandsbråten og Johansen.

Før oppdraget måtte alle nordmennene skrive sitt eget testamente. Så måtte de gjennom et omfattende vaksinasjonsprogram. De fikk medisiner som skulle beskytte mot miltbrann. Piller mot sarin-gass. Medikamenter som aldri tidligere var brukt som vaksine. Med kraftige bivirkninger. Magesjau, utslett, svimmelhet, besvimelser.

Noen av vaksinene skal bli svært omdiskuterte i årene som kommer.

Krigføringen i Irak var massiv. Selv om fronten var 160 km unna, var frykten for gassangrep hele tiden til stede. Svært ofte gikk alarmen, den metalliske stemmen som gjallet over leiren: - Gas! Gas! Ropte den.

- Vi var livredde hver eneste gang, sier Blankvandsbråten.

Johansen husker også oppholdet i Saudi-Arabia godt. I tillegg lærte han et par triks av de britiske veterinærene.

Ett av dem involverte såpe, bensin og diesel. Trikset skulle bli nyttig på en svært spesiell måte i NorMedUnit/Unikom 1.

Les også: Løy i stor helseundersøkelse

EN DAG I BEGYNNELSEN av mai 1991 dukker det opp en svensk ingeniør i NorMed-leiren. Han måler og regner, og finner ut nøyaktig hvor grensen mellom Kuwait og Irak går, streker den opp i sanden.

Og så går nordmennene i gang med å bygge seg en bar, på irakisk side av grensen. I muslimske Kuwait er nemlig all bruk av alkohol forbudt.

De finner en gammel bardisk. Rigger til et telt og enkle benker. Noen drar til Basra og kjøper inn billig øl og flasker av godt og kjent merke. Ryktet om baren begynner å gå. Den blir populær på rekordtid, vestlige soldater og FN-personell fra hele Kuwait og den demilitariserte sonen strømmer til for å få seg en dram og en prat. Mange noterer seg at øl og dram bare koster én dollar, mens det koster 40 kroner minuttet å ringe hjem til Norge. Baren blir samlingspunktet for mange, og svært viktig for samholdet blant de militært ansatte. Men noen av de medisinsk ansatte frykter tiltaket kan bli vel fuktig.

DAGENE DRIVER av gårde. Nordmennene skjønner kjapt at de ikke bare kan bry seg om FN-observatørene. Straks lokalbefolkningen får høre at det er kommet et sykehus i nærheten, kommer de gående. Noen med gamle krigsskader, andre med sykdommer. En dag får de inn en ung kvinne som er skutt gjennom baken. Av sin egen lillebror. Guttungen satt og lekte med familiens Kalashnikov da skuddet gikk av. Jenten er heldigvis bare lettere skadet.

I juni går alarmen. Det har vært en stor eksplosjon på jernbaneområdet i Umm Qasr, og Blankvandsbråten og flere andre blir sendt av gårde for å slukke. Stanken av svovel ligger tykk, det svir i øyne og lunger. Karene lurer på hva de egentlig er i ferd med å få i seg. Hva alt dette gjør med kroppen.

Etter en stund går det norske sykehuset tomt for utstyr og medisiner. Blankvandsbråten og Johansen kjører til Kuwait City for å skaffe nytt. Bilruten blir så tilgriset at det er vanskelig å se veien. I Kuwait og enkelte steder ute i ørkenen gjør vindretningen oljerøyken tettere enn i den norske leiren i Umm Qasr. Ute er det ubehagelig å puste.

På et medisindepot får de snakket til seg både medisiner og store mengder blod. Uten å fortelle hva det egentlig skal brukes til.

- Hadde vi sagt at det skulle brukes på hovedfienden, hadde vi aldri fått noe som helst, sier Blankvandsbråten.

I JUNI OG JULI kommer det flere påminnelser om at den norske FN-enheten oppholder seg i et turbulent område. Tre skadede irakiske menn flys inn med helikopter til felt-sykehuset i Umm Qasr.

Legen Morten Andersen tar seg av den hardeste skadede, en mann på 22 år. Han er truffet av kuler under et forsøk på å krysse grensen til Saudi-Arabia, og har skuddsår i magen. Den unge mannen opereres, stabiliseres og får blod fra nordmennene.

Neste dag kommer to politifolk og henter den unge irakeren. Morten Andersen blir med politifolkene til Basra for å avlegge en rapport. Vel fremme opplever Andersen at den unge mannen blir ført inn i en bakhage. Der blir irakeren brutalt henrettet. Det viser seg at Andersens pasient var desertør fra den irakiske hæren, og for slike er det ingen nåde.

Det tærer på. Etter slike og lignende hendelser samles folk i baren. Det er der de kan snakke fritt. Det er der de kan lufte meninger, snakke om opplevelsene sine.

Senere skal baren få en sentral rolle i leiren. Både på godt og vondt. For den 22. september begynner utrolige ting å skje.

EN PICKUP ruller inn foran teltet til Tore Møller og ambulansesjåfør Jan Otto Gamst langt ute i ørkenen. Her ute i den demilitariserte sonen, i over 50 graders varme og flere timer fra sykehuset, har NorMedUnit plassert sanitetsmenn og sjåfører på tre poster, såkalte sektorer. Egentlig skal de assistere FN-observatørene. Men denne bilen har med seg en sjokkerende last. Og forandrer oppdraget fullstendig.

Bak på pick up-en ligger en kvestet irakisk mann. Slengt opp på en haug med udetonerte miner.

Møller og Gamst er lamslått. Men de har ingen tid å miste. For nå kommer det et rush av skadede. På det meste kommer åtte mineskadede mennesker på én dag. De to nordlendingene jobber intenst med å gi førstehjelp. Stabilisere og bandasjere og gi morfin. Klargjøre dem for helikopter eller ambulanse. Skadede ligger i kø på gulvet, mens de jobber på spreng.

Det kommer en mann inn med avsprengt fot, den neste som kommer inn med samme skade, er sønnen hans. Galgenhumoren blir etter hvert rå.

- Vi snakket om at han fulgte i farens fotspor..., forteller Tore Møller.

Det verste er kanskje den kvalmende lukten. Stanken av avsvidde og sprengte kroppsdeler.

Den norske sanitetsenheten har havnet i et minemareritt. De som er ute i sektorene i ørkenen, mange av dem totalt uten medisinsk erfaring, får tragedien først i fanget.

- Det krevde mye å være ute i ørkenen, mer enn å være på sykehuset, sier Jan Otto Gamst.

I ETTERTID skal den norske sanitetsenheten få vite den grusomme sannheten. At Saddam Hussein og hans menn har lovet befolkningen penger for hver mine de samler inn. Lutfattige irakere risikerer liv og lemmer i ørkenen for om lag fem kroner pr. mine de plukker. Det ligger mer enn to millioner miner der ute.

I dagene som kommer kjører det mange pickup-er rundt i det usikrede ørkenområdet. Unge og gamle, mange av dem drikker seg til mot på billig whisky. Problemet er at de er sivile, de aner ikke hvordan minene ligger plassert i sanden. At sandstormer har flyttet på dem.

Feltprest Dagfinn Rian finner etter hvert ut hvordan det har gått til. Vanligvis ligger minene plassert med en antitankmine i midten, og personellminer plassert i en sirkel rundt denne. For å desarmere minene må de skru en tapp på undersiden til venstre. Problemet er bare at på hver syvende mine må man skru tappen til høyre for å desarmere den.

- Men hvordan kunne irakerne vite det? Spør Rian.

- DU MÅ VÅKNE! To alvorlige skadede er kommet inn, roper FN-observatøren til Arne Heggestad. Den storvokste stryningen på 24 har fått kallenavnet «Lillegutt» av kameratene i enheten. Bilmekanikeren har rolle som sjåfør ute i sektor. Han har akkurat duppet av inne i containeren idet han blir vekket av ropene. Akkurat nå føler han seg veldig liten. Sanitetsmannen han jobbet sammen med, er dratt av gårde med en skadet person i helikopter. Det har vært en hektisk dag med mange mine- skadede.

Nå er han plutselig alene med to døende irakere. De skadede har inngangssår i mageregionen og er ved bevissthet. «Lillegutt» vet ikke hva han skal gjøre. Dette er langt utenfor hans kompetanseområde. Han kontakter feltsykehuset i Umm Qasr via radiosambandet, spør sykepleiere og leger om hjelp.

- Jeg står med to skadede. Jeg tror de holder på å dø foran meg, sier han.

De skadede mister bevisstheten og dør foran øynene hans. Irakerne nekter å ta med likene. Arne Heggestad fortviler. Han kan ikke bli sittende alene med likene her i den stekende heten. Han henter geværet sitt.

- På en demonstrativ måte, uten å true dem. Da fikk de fart på seg, sier han.

Mens de legger likene opp i bilen, går det opp for Heggestad hva som har skjedd. I baksetet ligger en død mann. Den andre, i bagasjerommet, er kuttet i to. Det er en hoppemine som har drept dem.

- Dagen etter var alt bare grøt for meg. Minekjøret var en blodsuppe som slet noe jævlig på folk. Noen taklet det, andre var helt på knærne, sier Heggestad.

På sykehuset inne i Umm Qasr er det like ille. Legene har bruk for bilmekanikerens verktøykasse. Kirurgene går tom for utstyr, og må låne baufilen. For å foreta amputasjoner.

DET UTSPILLER SEG hjerteskjærende scener. En dag kommer det syv skadede på en gang. 16 dør ute i ørkenen før de rekker å komme inn til norske redningsmenn på sykehuset. Andre dør i mottaket. Skadene er dramatiske.

Og noen ganger er inntrykkene spesielt sterke. Trond Blankvandsbråten husker spesielt en familie. En dag kommer det inn en ung mann med foten sprengt i stykker. Familien hans er med, men de er helt tause. Ikke en lyd.

Dagen etter kommer familien tilbake med broren til unggutten. Han er like ødelagt. Men familien er like taus, like sjokkerende lavmælt. Ingen tårer.

Og dagen deretter er de tilbake nok en gang. Med den tredje sønnen sin, like ødelagt. Og fremdeles like øredøvende stille, ingen gråt.

- De sa ingenting. De var lutfattige, de trengte pengene, forteller Blankvandsbråten.

SAMBANDSMANN Lasse Slettvoll fra Nittedal er tørst og går til kjøkkenet på feltsykehuset for å hente seg drikke. Veien til kjøkkenet er slik at han må passere operasjons- salen. Plutselig befinner nittedølen seg midt i kaoset, og må hjelpe til under operasjon av en iraker som har fått 70 prosent av kroppen sin forbrent.

- Jeg tror han døde, sier Lasse Slettvoll.

Kokkene Tom Steinsgard og Helge Mjelstad pendler mellom matlaging på kjøkken og det å være operasjonsassistent. Intensiteten gjør at de ikke får tid til å reflektere over hva de er med på.

Vi grep etterhvert til galgenhumor for å takle det, sier Stensgard.

Tore Møller er også tilbake på sykehuset etter de tøffe opplevelsene ute i ørkenen. Det er ikke noe tid til hvile. Han er røntgenassistent og deltar ved eksponering av svært mange røntgenbilder. Han holder selv bildene siden de mangler stativ en periode. Møller assisterer under operasjoner, og han settes til å passe på nyopererte pasienter, mineskadede som skal våkne opp med en fot eller arm borte. Alle tragediene de sivile utsettes for ryster ham.

Svært mange har overhodet ikke erfaring fra slikt arbeid, og får etter hvert usedvanlig sterke inntrykk på netthinnen.

Ikke alle takler det like bra. På sykehuset begynner oversykepleier Joran Valen å bli bekymret. Hun ser at mange ikke har godt av dette, og diskuterer med legene. Noen kommer til å få problemer, tror de.

For mens det medisinske personellet er vant til å debrife ved å snakke seg gjennom operasjonene, går de militære oftere rett i baren for å døyve inntrykk og tanker.

MIDT I DETTE KAOSET av skader, død og tragedie står kirurg Johan Pillgram-Larsen og opererer. Han ser at pasientene kommer inn fra sektor med til dels alvorlig blodtap, selv om de har fått tradisjonell blodstoppende behandling med såkalt turniké. Det betyr å bruke svært stram bandasje over pulsårene til skadestedet for å stoppe blodstrømmen.

Pillgram-Larsen er en av landets fremste eksperter på krigsskader, og han ser at det er noe som ikke fungerer.

Så istedenfor å bruke turniké, gir han ordre om at sårskadene skal pakkes med kompresser og at det kun skal brukes en komprimerende, elastisk bandasje over sprengskaden for å stoppe blødninger.

Det fungerer. Blodtapene blir begrenset, og flere liv blir trolig berget på grunn av kirurgens oppdagelse.

Senere skriver Pillgram-Larsen en artikkel om dette i Tidsskrift for Den norske legeforening. Slik at metoden kan brukes i andre områder der slike krigsskader skal behandles.

På sykehuset er det svært tunge dager. Men oppdagelser av denne typen gjør det litt lettere å være der.

For en ting er de fleste enige om: NorMedUnit/UNIKOM 1 gjør en fantastisk jobb med svært begrensede ressurser. Totalt har de behandlet 101 mineskadede i løpet av de tre intense ukene.

FOR MANGE av det medisinske personellet blir oppdraget faglig lærerikt og ekstremt utfordrende. Kirurgene hadde sparket i grusen i den rolige perioden, med mineeksplosjonene får de virkelig testet sitt faglige nivå.

Andre deltakere får etter hvert også spesielt god kontakt. De ekstreme forholdene får folk til å søke sammen.

Sykepleierne Erik Lea fra Stavanger og Randi Sørlie fra Vågå trives, selv om arbeidspresset og de mange tragediene tærer på kreftene. Begge kjenner følelse av avmakt. De har begge lang akuttmedisinsk erfaring med seg i bagasjen til Irak. De er vant til dramatikk og sterke scener, og drillet til å snakke om det. De to kollegene finner en svært god tone etter hvert. Det eneste problemet er at Erik er gift der hjemme...

I DENNE UTROLIGE TIDEN brenner det små bål i ørkenen utenfor sykehuset Umm Qasr. Der står Gunnar Roger Johansen og et par kolleger og passer på. Nå får Johansen bruk for en av de mest groteske tipsene han fikk fra britene i Saudi-Arabia.

Han lager sin egen napalm.

For her ute i 45 graders varme er det et stort problem hvordan sykehuset skal bli kvitt kroppsdeler og annet operasjonsavfall. Ingenting kan graves ned, og det må brennes helt opp. Ingenting må være tilbake.

Så Johansen blander, mikser og koker det sammen selv der ute i ørkenen. Det forhatte brennstoffet, det som tok livet av så mange sivile under Vietnamkrigen, det bruker norske soldater i Irak for å rydde opp etter operasjonene. De konstruerer spesielle kar for å få napalmen til å fungere maksimalt.

Og det fungerer. I tre uker står Gunnar Roger der ute og kremerer, passer på at ikke hundene kommer for nære og forsyner seg.

Det er slike ting som av og til skjer under utenlandsoppdrag, men som svært få ønsker å snakke om etterpå. Og som er umulig å glemme.

DET ER 28. SEPTEMBER, nøyaktig fem måneder ut i oppdraget. Fremdeles ligger det fire svært skadede irakere på sykestuen. På en slik dag har øverstkommanderende i UNIKOM bestemt seg for å komme. Han vil dele ut deltakermedaljen til NorMedUnit-mannskapet. Det passer ekstremt dårlig.

Men der kommer FN-generalen og østerrikeren Günther Greindl med sin stabssjef, det blir gjort honnør, og generalen deler ut medaljer.

Så går alarmen. To nye mineskadede pasienter er på vei. Seremonien går i oppløsning. Men Tor Munkelien, sjef for den norske troppen, inviterer høflig generalen til å besøke sykestuen. Så får han se hva de egentlig holder på med.

Der inne står Greindl ved ene langveggen mens nordmennene behandler alvorlige mineskader. Generalens stabssjef segner sakte om.

- Og generalen ble ganske bleik han òg, forteller Munkelien.

Men Greindl har forstått hvor vanvittig situasjonen er, og hvor ekstrem påkjenning nordmennene blir utsatt for. Samme ettermiddag sender han en telefaks til FN-hovedkvarteret i New York.

«Jeg oppfordrer dere på det sterkeste til å snakke med den irakiske FN-ambassadøren Al-Anbari og be ham gjøre alt han kan for å få slutt på dette unødvendige blodbadet,»står det.

Det virker ikke. Fremdeles går det to uker før det skjer noe. Først den 15. oktober blir det plutselig stille. Ikke en eneste incoming-alarm. Ikke en eneste mineskade. Noen har omsider gitt den irakiske hærledelsen klar beskjed om at de skal slutte å tilby belønning for innsamlede miner. Hvem dette var, er uvisst.

Men i den norske sanitetsleiren kan de puste ut litt. For en stund.

EN DAG TIDLIGERE under oppdraget ringer Gunnar Roger Johansen til Forsvarets hovedkvarter hjemme på Huseby i Oslo for å gi en ukentlig melding. Johansen presenterer seg, forteller hvor han ringer fra.

- Da sa han som tok telefonen: Hæ? Irak? Vi har jo ikke folk der nede!, forteller Johansen.

- Hva er du presterer å si, svarte jeg da.

Samtalen ringer i ørene på NorMedUnit-deltakerne utover høsten. Stillheten og tomheten etter at mineskadene har opphørt, er klam og tung. Selv om Tor Munkelien sender ukentlige rapporter til sine overordnede, begynner følelsen av å være glemt av oppdragsgiverne der hjemme å bli plagsom for enkelte.

Flere av deltakerne viser åpenbare tegn på slitasje etter de tre høydramatiske ukene med mineskader. Noen trekker seg unna, lukker seg inn. Andre benytter baren til å avreagere.

På denne tiden beslutter overkommandoen i UNIKOM å flytte hovedkvarteret opp til Umm Qasr, der nordmennene er. Det fører til at NorMedUnit mister sitt gode kjøkken, og må spise på felleskantine, der hygienen er noe lemfeldig. Flere av de norske får kraftige matforgiftninger.

Men det som mest av alt skaper opprørsstemning, er lønnen.

DEN GANGEN I APRIL hadde Forsvaret såpass hastverk med å få av gårde feltsykehuset til Irak at de ikke fikk tid til å forhandle skikkelig om lønnen til de 50 deltakerne.

Det nærmer seg hjemreise, og fremdeles er ikke lønnen fastlagt. Både befal og menige er kraftig provosert. De er blitt tilbudt en lønn som ligger under det norske UNIFIL-soldater fikk i Libanon. I tillegg reagerer mange svært sterkt på at de ikke får krigstillegg, selv om de jobber under ekstremt truende forhold. Mannskapet på fregatten «Andenes» fikk 20.000 kroner måneden i krigstillegg for å ligge ute i Hormuz-stredet. Her i den tidligere krigssonen får de bare 2500 kroner måneden i risikotillegg. Det oppfattes som urettferdig.

- Det går ikke an, sier feltprest Dagfinn Rian. - Du kan ikke sende folk ut på slike oppdrag uten skikkelig lønnsavtale!

Først et par uker før hjemreise får NorMedUnit/UNIKOM1 forhandlet ferdig lønnen for mannskapet sitt. Nyheten mottas med skuldertrekk og bitre kommentarer. For nå skal de hjem, mesteparten av de 50 som har vært på dette oppdraget.

30. oktober, etter seks måneder i ørkenen, flyr de hjem. De lander på Gardermoen og blir fraktet til leiren på Onsrud, der de en gang reiste fra. Det virker som en evighet nå.

Det sitter helsepersonell der. Alle må svare på spørsmål om sin egen helsetilstand før de får slippe videre. Spørsmålene er knappe, svarene er like hastige og overflat-iske. De fleste vil legge Irak-oppdraget bak seg så fort som mulig.

Før de setter seg på bussen til Jessheim, toget til Oslo. Og derfra videre til hjemstedene sine over hele landet.

I UMM QASR blir sanitetseneheten redusert fra 50 til 19 personer. Sykehuset blir nærmest til et legekontor.

Men Tore Møller er en av dem som frivillig tar en periode til i UNIKOM. Selv om de første tegnene på at noe er galt viser seg. Dotter med hår faller av, han får utslett på kroppen. Helt frem til neste vår skal Møller være der. Til sammen 15 måneder i giftcocktailen etter den første Golfkrigen.

Den unge mannen fra Bjerkvik blir ligg-ende å gruble. Kjenne på tomheten etter alt han har sett og opplevd. Han tenker på de lemlestede menneskene han har vært med å redde, skrikene, avsvidde kropper, lukten av blod og krutt. Saddam-agentene som fotfølger ham, ja, gjør de ikke det?

- Da jeg spiste biff stroganoff, så jeg for meg at jeg spiste avskjær fra operasjoner, forteller han.

Han tenker på alle operasjonene på sykehuset. Pasientene han overvåkte. Alt han har pustet inn og fått i seg. Og ikke minst den konstante frykten for alle minene de var omgitt av.

Han blør kraftig neseblod. Våkner opp en morgen med hodet fastlimt av blod til puten.

Det er noe som ikke stemmer.

FORTSETTELSEN. Hva skjedde egentlig med Tore Møller, Trond Blankvandsbråten, Gunnar Roger Johansen, Jan Otto Gamst, Arne Heggestad og alle de andre i NorMedUnit/UNIKOM? Hvordan gikk det med dem da de kom hjem, i årene etterpå?

Det kan du lese om i BTMagasinet neste lørdag.