ABED NAGEM

Jeg, og andre irakere, kan ikke lenger ringe til Irak og snakke med familiene våre og høre om hva som foregår der. Amerikansk-britiske bomber har ødelagt nesten alle de viktige bygningene til Iraks Informasjonsministerium, blant annet telefonsentralene. Familiene inne i Irak kan heller ikke kontakte hverandre. De er blitt omringet, total isolert og fanget inne i Bagdad, noe vi kjenner godt igjen fra krigen i 1991.

Saddams regime har fortsatt tv-sendinger på grunn av reservesendere under jorden. Selv om vi ser glimt av bombeeksplosjoner, og får demonstrert USAs velutviklede drapsmaskin på tv hele tiden, og selv om vi får krigsbriefinger fra begge parter, befinner familiene seg nå i en annen verden som mediene ikke klarer å fange opp.

Heldigvis er det fortsatt både vann og strøm i Bagdad. Det er merkelig at dette ikke er blitt ødelagt enda. I mange sørlige byer finnes det ikke lenger strøm eller vann, og millioner tørster.

JEG TENKER MYE på den ukjente fremtiden i Irak. Irakerne lover helvete, og sier de er klare til å bruke alle midler for å forsvare landet. Amerikanerne snakker om at det irakiske regimet har masseødeleggelsesvåpen, og at disse kan bli brukt i et siste, desperat forsøk på å beholde makten. Det er usikkert om Saddam har masseødeleggelsesvåpen, men alle vet at USA har det.

George Bush og Tony Blair sa til alle at krigen skulle ta svært kort tid. Men nå viser det seg at krigen kan ta lang tid. Den irakiske motstanden har vært undervurdert, og USA måtte innkalle flere soldater til krigen. Dette ser ut til å ha overrasket angriperne. Men irakerne har dårlige erfaringer, med britene fra kolonitiden på 1920-tallet, og med amerikanerne — særlig etter shiamuslimenes og kurdernes opprør i 1991.

Supermakten har bommet, men uttaler seg om at den skal vinne denne krigen uansett prisen. Nå lurer alle på hvordan og når krigen tar slutt?

VI IRAKERE HAR store diskusjoner om det egentlige målet for invasjonen; Frigjøring eller okkupasjon? Meningene er delte, men de fleste jeg kjenner tror det siste.

USA benekter påstander om at formålet er irakisk olje, men alle vet at imperiet har store økonomiske utgifter som må dekkes slik at de kan fortsette på toppen. Irakisk olje er en gylden sjanse. Men det virker som det er uenighet om fremtiden med tanke på fordelingen av «byttet» mellom det som kan bli de fremtidige okkupantene, Bush & Blair.

Bush holder på at USA skal drive butikken, mens Blair mener fordelingen vil skje gjennom FN. Pentagon har allerede inngått en kontrakt om gjenoppbygging av havnen i den sørlige havnebyen Umm-Qassr med et amerikansk firma. På hvem sine vegne inngikk de kontrakten? Kanskje den ble signert med min mor mens hun skjulte seg for bombene under sengen ... For en skam. De drepte irakiske barnas blod er fortsatt ikke blitt tørt, og de påstår at de er frigjørere. Etter mitt syn er de plyndrere. Det er bare irakerne som eier Irak.

IRAKERNE HAR LIDD MYE under tyrannen Saddam som delvis klarte å svekke den nasjonale sjelen i det irakiske folket gjennom urettferdighet, diskriminering og grusomhet de siste 25 årene.

I tillegg var det sivilbefolkningen som ble mest svekket av FNs sanksjoner. USAs mangel på respekt for andre nasjoner, deres planer for invasjon og Saddam-regimets dårlige rykte, førte til at USA fant det lettere å gjennomføre invasjonsplanen nå. Irakerne har bare fått en ny, tung oppgave. I tillegg til at de må kjempe mot diktatoren, må de kjempe mot invasjonsstyrkene dersom disse ikke trekker seg.

Jeg sitter ofte i stillhet og husker de høye lydene av eksplosjoner, og lurer på hva som skjer med familien. Skal marerittet aldri ta slutt? De fine minnene om Irak er nærmest makulert.

Saddams henrettingsgrupper er spredt i mange irakiske byer, og de sier at de vil drepe alle som ikke dreper amerikanere. Saddams halvbror, Ali Hassan al-Majid, som ble kalt «kjemiske Ali» etter at han brukte kjemiske våpen i den kurdiske byen Halabja i Nord-Irak, er satt som militær leder for Sør-Irak. Jeg har sikre kilder fra Sør-Irak som forteller at har allerede har henrettet 60 klanledere i området. De aksepterte ikke å samarbeide med regimet.

Abed Nagem er en irakisk lege fra Bagdad. Han kom til Norge som politisk flyktning i 1998. Han har familie og ve n ner i Bagdad, og følger nøye med på kr i gens utvikling.