THOMAS HEINE

For tredje gang i år går millioner av irakere i morgen til stemmeurnene, en del av staffasjen er det lett å kjenne igjen:

Økning i den daglige volden og terrorangrep før valget (men ikke nødvendigvis på selve valgdagen).

Stengte grenser, strikse restriksjoner for biltrafikk og utvidet nattlig portforbud.

Et virvar av partier med valgplakater, flygeblad og tv-reklamer, men av sikkerhetsgrunner nesten ingen offentlige valgmøter.

Likevel er det alt annet enn en rutineøvelse som venter. Hvis valget 30. januar av midlertidig parlament var viktig som Iraks første demokratiske valg på et halvt århundre, og hvis folkeavstemningen 15. oktober var skjellsettende fordi den ga landet en relativt liberal grunnlov, så kan dette valget av et parlament med mandat fire år fremover vise seg å være aller viktigst. Det som avgjør Iraks skjebne de kommende tiårene.

Veiskille

Det kommende parlamentet vil få avgjørende innflytelse på om Irak skal bli et mer inkluderende samfunn der de tre store etniske/religiøse gruppene, shia-arabere, sunniarabere og kurdere, finner sammen og kan bremse det omfattende opprøret og terrorvirksomheten.

Eller om det vil bli ytterligere polarisering, ytterligere deling av landet ut fra etnisk/sekterisk bakgrunn og eventuelt en egentlig borgerkrig.

— Iraks siste sjanse

— Valget er helt avgjørende, trolig Iraks siste sjanse på mange år, sier Adnan al-Janabi, et moderat medlem av det nåværende overgangsparlamentet, Nasjonalforsamlingen, der han bl.a. var nestformann i forfatningsutvalget.

Janabi tilhører det sunniarabiske mindretallet som under diktatoren Saddam Hussein og i århundrer før det satt med den politiske makt i Irak. Men han er en av de etter hvert temmelig få irakiske politikerne som insisterer på at hans etniske eller religiøse bakgrunn ikke spiller noen rolle. Janabi representerer Den irakiske nasjonale liste, som med eks-statsminister Iyad Allawi (shiaaraber) i spissen håper å bli det store, ikke-sekteriske alternativet i valget.

Selv om man er forsiktig med å si det åpent, fordi vestlig støtte ikke er god reklame for en irakisk politiker, så er det ingen tvil om at den amerikanske og øvrige vestlige regjeringer håper Allawi gjør comeback som regjeringssjef. Vel var hans regjering fra sommeren 2004 til valget i januar 2005 preget av omfattende korrupsjon og beskyldninger om overdreven voldsbruk, men den fremstod som mer kompetent og frem for alt mer inkluderende enn Ibrahim al-Jaafaris shia-dominerte regjering som kom til makten etter valget i januar.

Får flest stemmer

Jaafari leder det shiamuslimske partiet Dawa, som sammen med konkurrenten SCIRI, Det øverste råd for den islamske revolusjon i Irak, er toneangivende i Forent irakisk allianse. Ved parlamentsvalget i januar fikk alliansen rent flertall med 140 av 275 plasser i Nasjonalforsamlingen, og også i morgendagens valg blir Forent irakisk allianse etter alt å dømme den største stemmesankeren.

Men seieren blir neppe like overbevisende som i januar. Riktignok har Forent irakisk allianse denne gang fått åpen tilslutning fra den blant fattige shiaarabere populære unge mullaen og militslederen Muqtada al-Sadr, hvis representanter er lovet 30 parlamentsplasser av de andre bevegelsene i alliansen. Men det er andre ting som taler imot alliansen.

Dels er mange irakere skuffet over at hverdagen ikke er blitt bedre under regjeringen de siste ti månedene. Dels har flere fremtredende sekulære navn, blant dem visestatsminister Ahmed Chalabi, forlatt alliansen som nå fremstår som rent religiøs. Dels har shiaarabernes store religiøse autoritet, storayatolla Ali al-Sistani, denne gang avvist å sanksjonere noen blokk, selv om han indirekte har støttet Forent irakisk allianse ved å be folk stemme på religiøse partier og unngå «svake partier». Dels ventes sunniaraberne denne gang å delta i valget i stor skala, hvilket kombinert med et nytt valgsystem gjør det lite trolig at alliansen kan sikre parlamentsmajoritet igjen.

To alternativer

Politiske observatører i Bagdad ser to hovedvarianter for Iraks neste regjering:

  • Nok en regjering preget av Forent irakisk allianse og Den kurdiske allianse, noe som trolig vil fremskynde en føderalisering av Irak og - med mindre sunniaraberne blir overbevist om føderalstatens fortreffelighet og får rimelig del i Iraks oljerikdommer - øker risikoen for «sekterisk rensing» og kanskje borgerkrig.
  • En bredere regjering der Allawis Irakiske nasjonale liste finner sammen med sunniarabere, kurdere og eventuelt Chalabis Nasjonalkongressen for Irak mens Forent irakisk allianse må nøye seg med en tilbaketrukken rolle, men stadig vil være største blokk og kan blokkere mange beslutninger. Det ville innebære en mer inkluderende politikk og antakelig et mindre føderalt Irak, men kan på den annen side resultere i protester og uroligheter i de sørlige, shiaarabisk dominerte provinsene.
CEERWAN AZIZ, REUTERS