LASSE ELLEGAARD

En forsamling på omkring 300 irakiske politikere vedtok etter et 10 timer langt møte mandag å tre sammen igjen «om en måneds tid» for å utpeke en egentlig ledelse av landet. Hvordan denne ledelsen vil komme til å se ut, hvilke grupper og personer som skal være medlem av den, og om den skal være kollektiv eller enmannsbetjent, melder historien ikke noe om. Men én ting er sikkert — dersom det shiamuslimske flertallet i Irak ikke blir representert etter størrelse og ambisjon, blir det bråk. Det var det egentlig allerede, da en gruppe i Najaf - den ene av de to hellige byer i sør - fordømte møtet.

Det har undret observatører at USA-koalisjonens politiske og militære eksesser i Irak synes planlagt helt uten tanke for følgene av det maktvakuum som uvegerlig måtte oppstå etter Saddam-regimets kollaps. Om forsømmelsen skyldes uvitenhet om Iraks elementære etniske og religiøse demografi, om den skyldes indre maktkamper mellom Pentagon og Colin Powells diplomater, eller om amerikanerne bare har vært likeglade i tillit til at deres militære overmakt ville løse alle problemer, blir først oppklart når generalenes og politikernes erindringer kommer ut om noen år.

Demokratisk dilemma

Til den tid kan Irak, som tingene ser ut i dag, ha endt opp som en islamisert stat, dominert av et shiamuslimsk presteskaps middelalderlige moralkodeks - den situasjonen Pentagons planleggere forsikret de for enhver pris ville unngå. Og som den amerikanske forsvarsminister, Donald Rumsfeld, ser som skrekkscenario nummer ett. Det er derfor han har advart Iran mot å «blande seg» inn i rekonstruksjonen av Irak.

Men tv-bildene fra millioner av blødende pilegrimers sørgemarsj sist onsdag i byen Karbala til ære for minnet om martyrenes martyr, profetens barnebarn, imam Hussein, var bilde for bilde dementier av Rumsfelds «visjon» om et demokratisk Irak, der de ulike etniske og religiøse grupperinger harmonisk deler makten. Den visjonen kan ikke gjenkjennes av folk med kjennskap til Midtøstens måte å ordne seg på, heller ikke av Sveriges konsul i Istanbul, Ingmar Karlsson, som bl.a. har skrevet boken «Korset og Halvmånen» om islam og Europa:

— Irak står i et demokratisk dilemma hvor man på den ene siden ikke kan utelukke shiaene uten å risikere algeriske tilstander med års uro og terror, men på den andre side risikerer et shiadiktatur hvis de får den makten deres antall tilsier. Så vidt jeg kan se er det to muligheter: å etablere et system som i Libanon, der etniske og religiøse grupper representeres noenlunde likt i statens ledelse, eller å holde valg med en mann, en stemme, og så la det være opp til irakerne etter en valgperiode om shiaene skal fortsette som makthavere.

Fatwa av 8. april

Karlsson erkjenner imidlertid at ved en slik løsning løper en risikoen for at det kun holdes ett valg.

— Men mange shiaer deler ikke de mest radikale imamers oppfatning, og de radikale er innbyrdes splittet, tilføyer han. - Det er imidlertid ingen tvil om at shiaene i øyeblikket er den mest strukturerte politiske gruppering ved siden av kommunistene og de kurdiske klaner i nord. Hva det blir av det falne Baath-partiet, som hadde millioner av medlemmer, vil vise seg - men det vil sannsynligvis komme til å spille en rolle. Derimot får kommunistene neppe lov i lengden å delta i det nye Irak, å tillate kommunistene vil ligge for langt fra de amerikanske ideer.

Shiamuslimene viste seg å være i stand til å flytte på makten så å si i samme sekund statuen av Saddam Hussein ble veltet på Paradis-plassen i Bagdad i en iscenesettelse til bruk for det globale tv-publikum. I en fatwa, et religiøst dekret dateret 8. april, beordret den irakisk-fødte shiamuslimske leder, ayatolla Khadem Haeri - som har levd i eksil i Irans hellige by Qom siden 70-årene - sine tilhengere til å «okkupere så mange posisjoner som mulig - og dermed etablere et fait accompli for en hvilken som helst kommende regjering». En representant for ayatollaens mann i Bagdad, sjeik Mohammad Fartusi, sa dagen etter til The New York Times: - Vi har ikke bare kontrollen i Bagdad, vi har kontroll over hele Irak, især den sentrale og sørlige delen.

Den endelige avskillelse

Historisk og religiøst skilte shiaene seg ut fra islams hovedstrømning, sunniene, kort etter profeten Muhammeds død i 632. Uenigheten dreide seg om profetens arvefølge, som hans svigersønn og fetter Ali (bin Abi Talib), mente å ha krav på etter at Muhammed - ifølge shiaenes fortolkning av Koranen - i en åpenbaring hadde utpekt ham til sin etterfølger. Men menigheten i Medina ville det annerledes og Ali ble først kalif (av khalafa - etterfølger) i 656. Han ble snikmyrdet i Najaf i 661, hvor han også er begravet. Hans sønn Hussein, som også gjorde krav på kalifatet, ble slått i hjel av rivaler i Kerbala i 680 ved en svikefull intrige, hvor han sto nesten alene overfor 4000 mann. De demonstrasjoner som utfoldet seg på den globale storskjermen i forrige uke i Kerbala, hvor vi så irakiske shiaer piske og skjære seg selv, er den rituelle «feiring» av denne begivenheten - dog med de islamske 40 sørgedagers forsinkelse, idet Saddams sikkerhetspoliti stadig hadde makten på selve dødsdagen, hvor disse seremoniene normalt finner sted.

Drapet på Hussein markerer den endelige atskillelse mellom shia (tilhenger (av Ali)) og sunni (sedvane (profetens)), og mens sunni-retningen utviklet seg pragmatisk - bl.a. med fire rettsskoler - og hyllet konsensusprinsippet som ledetråd i viktige politiske og religiøse avgjørelser, skrudde shia-retningen seg ned i et dogmatisk plysj - med en rettsskole - og insisterte på at dens imamer, ledere, er beåndet av Gud og derfor menes å ha en særlig innsikt, en evne til å lese mellom linjene i den hellige bok, Koranen, som begge retninger anerkjenner som Guds egne ord.

Ingen tilfeldighet

Det er denne troen på at de - via sine imamer - er Guds utvalgte (Muhammed fikk jo en åpenbaring som utpekte Ali til hans etterfølger som «sendebud»), men av sine omgivelser undertrykte og marginaliserte, som atskiller dem fra sunniene og som også gjør det religiøse samfunnets interne bånd sterkere og mer strukturerte enn sunnienes. Århundrers opposisjon mot sunnimuslimske makthavere (sultaner og kalifer) kombinert med en nesten genetisk nedarvet opprørstrang og bevisstheten om å ha Gud på sin side, har gjort shiaretningen til en politisk velorganisert faktor i alle de samfunn hvor den er til stede, enten som en betydelig minoritet eller i flertall, som det er i Iran, Irak, Bahrain, Kuwait og Libanon.

Det er ikke en historisk tilfeldighet at den moderne histories første selvmordsbombere var shiaer - de ble sendt i selvmordsbølger mot Saddam Husseins styrker i Irak-Iran-krigen (1980-88) og angrep de amerikanske styrkers hovedkvarter i Beirut i 1983. Men heller ikke det er en tilfeldighet - at shiaene generelt er mer sosialt tilpasningsdyktige enn sunnier - Iran er således, trass i det rigide prestestyret, et samfunn preget av en høy bevissthet om politikk - og hvor debatt og diskusjon faktisk er regelen snarere enn unntaket.

Vet hva de vil

Det er således ikke amatører de amerikansk-utpekte irakiske eksilpolitikere og kurdiske (sunni) klanledere står mot i Bagdad. Det er folk som vet hva de vil - men som også er innbyrdes uenige om mål og midler, noe en begynnende splittelse og drapet på en moderat ayatolla, Abdel Majid Khoei, 9. april i Kerbala, vitner om. De radikale shiaer i partiet al-Dawa («Kallet» (til moskeene)) er i teten, støttet av eksil-irakiske mullaer fra Iran. Men på tvers av skillelinjene er de enige om ikke lenger å akseptere rollen som annenrangs-borgere, styrt av den sunnimuslimske minoriteten siden første verdenskrig - da Irak ble dannet med streker i sanden. Det nye irakiske demokratiet blir nødt til å innkalkulere den shiamuslimske faktoren. Også fordi - som Ingmar Karlsson påpeker - heller ikke i Irak kan man tale om en nasjonal følelse som setter grupperingene i annen rekke - det er stadig et samfunn oppdelt etter etniske og religiøse skillelinjer.