«Instant Karma» heter den flunkende nye boken til journalist, forfatter og sjefsgonzo Herman Willis (46). Den 600 sider tykke boken har undertittelen «Populærmusikkens kulturhistorie».

— Musikken har et veldig skarpt skille som du ikke finner i andre kunstarter. Filmskapere, billedkunstnere osv. vil alltid kunne føle seg skikkelig behandlet, men i musikken er du enten popmusiker eller ordentlig musiker, sier Willis.

Men at «Instant Karma» er et rent forsvar for populærmusikken, vil han ikke være med på.

— Jeg vil bare vise populærmusikken som en del av helheten. Blant annet gjennom å vise hvor mye pop og teater har til felles. For eksempel har popmusikkens største låt, «Mack The Knife» fra Brechts «Tolvskillingsoperaen», blitt sunget fra Den Nationale Scene flere ganger.

Uten norske popmusikere

Til tross for sine over 600 sider, har Willis kun funnet fire nordmenn verdige til å være med i boken om populærmusikkens kulturhistorie: Hamsun, Ibsen, Gynt – og Fleksnes.

— Fleksnes oppfant heavy metal, sier Willis.

— Får du ofte slike LSD-flashbacks, Willis?

— Nei da. Rolv Wesenlund var nemlig lydtekniker i Pye-studioet i London da The Kinks spilte inn «You Really Got Me», en låt som regnes som den første heavy metal-innspilling, sier tromsøværingen.

— Dette er kanskje din egen oppfatning av hvordan ting henger sammen?

— Det er på sett og vis riktig. Men man er jo nødt til å holde seg til fakta også, men nye synsvinkler er det nok.

— Ok. Men du har altså både Napoleon, Muhammed Ali og Melanie Griffith med i boken, men ingen norske popmusikere?

— Nei. Når det gjelder populærmusikk, så har vi ikke bidratt med noen. Vi har vært et haleheng hele tiden. Det kan høres urettferdig, men det er ingen norske som har gjort noe

Sannheten og mytene

Herman Willis har latt mytene få stor plass i «Instant Karma»

— Mytene er enormt viktige. Men jeg har prøvd å se bak mytene, hva som er realiteter og hva som er vås. En typisk myte er den om Bruce Springsteen: at han kom nedenfra og sloss mot systemet. Sannheten er akkurat motsatt: at systemet fant ut at han var riktig salgsvare.

Faktum er at Springsteen var like mye fabrikklaget som Britney Spears. Faktisk mer enn Britney, sier Willis.

— Da Springsteen kom på forsiden av både Time og Newsweek, var dette kjøpt og betalt av massive markedskrefter. At han var begavet er en helt annen sak, sier Willis. Og mer enn gjerne antyder at korrupsjon var inne i bildet.

Willis innrømmer også at boken til dels har en intellektuell tilnærming.

— Litt både óg. Jeg har prøvd å skrive den litt på popmusikkens premisser: Slik at boken passer både for dem som virkelig nyter Paul McCartneys bassganger, og for dem som synger «When I'm Sixty-Four» i dusjen, sier Herman Willis.