Det heter at alle ubehagelige overraskelser er gjemt i detaljene.

Det ni sider lange brevet som Iraks FN-ambassadør Mohammed al-Douri onsdag formiddag overleverte FNs generalsekretær Kofi Annan, kan inneholde slike overraskelser.

Derfor var det da også avventende optimisme i FN-hovedkvarteret etter at den irakiske FN-ambassadøren hadde gjort kjent at landet hans har bestemt seg for å bøye seg for FN-resolusjon 1441 som krever betingelsesløs avvæpning av Irak.

Rent umiddelbart ble brevet oppfattet som full imøtekommelse av FN-kragene. Så begynte ettertanken å bre seg i korridorene, de kommende timene, kanskje dagene, går med til å vende og å snu på formuleringene for å finne om det kan oppdages forbehold som til tross for den tilsynelatende imøtekommenhet kan stikke kjepper i hjulene for inspektørene.

Kanskje ikke minst fordi Saddam Husseins brev innledes med det samme sitatet fra Koranen som Osama bin Laden innleder sitt lydbåndbudskap fra tirsdag med. Det tok noen timer før dette ble oppdaget.

Ellers er det bl.aselve tonen i brevet fra Bagdad som fikk analytikerne til å reagere.

Den er alt annet enn forsonende. Det klages over innholdet i resolusjonen, og det pekes på at det er Irak som ønsker fredelige løsninger, landet har ikke masseødeleggelsesvåpen slik FN hevder, og tror dere oss ikke så kom og se.

Og al-Douri oppfattet det som ydmykende for det irakiske folk at FN skulle sette hardt mot hardt, slik det gjøres i resolusjonsteksten. Altså true med «de alvorligste konsekvenser» dersom Irak ikke samarbeider.

Nå har ikke FNs sikkerhetsråd konkretisert hva «de alvorligste konsekvenser» er. Men det kan vel regnes som temmelig sikkert at de amerikanske truslene om væpnet angrep om Irak ikke beviser at det ikke finnes noe program for utvikling og produksjon av masseødeleggelsesvåpen, og at tidligere produserte våpen er ødelagt, er det «riset bak speilet» vi må forholde oss til.

Merknader og innvendinger til tross, Sikkerhetsrådet kommer etter alt å dømme til å godta brevet slik det foreligger: Som et uttrykk for at Irak ønsker å samarbeide.

Og brevet blir neppe gjenstand for noen diskusjon i Sikkerhetsrådet, verken i åpent eller lukket møte. Det vil være en for stor risiko å løpe, fordi en slik diskusjon kan komme til å avdekke forskjeller i medlemslandenes tolkning av brevet. Og det kan igjen føre til at enstemmigheten bak resolusjon 1441 svekkes.

Den neste store prøven vil komme 30 dager etter at inspektørene har startet arbeidet. Da skal Irak avgi rapport om sine våpenprogrammer. I onsdagens brev annonseres det at Irak på dette tidspunkt kan komme til å vurdere inspektørenes oppførsel. Betyr dette f eks. at dersom irakiske myndigheter ikke liker måten inspektørene utfører jobben sin på, så er dette er grunnlag for å sende dem ut av landet?

I sannhet: Sjefinspektør Hans Blix og hans menn må trå varsomt, kanskje ikke minst når de skal jakte på de 4000 tonn med råvarer for stridsgasser, 17 tonn med kulturer for biologiske stridsmidler og viktige deler til rakettproduksjon som det ikke var redegjort skikkelig for, da de forrige våpeninspektørene måtte forlate Irak i 1998.

Et annet viktig punkt er inspeksjonen av de åtte stedene som Saddam Hussein har full kontroll med, som ikke ble inspisert skikkelig ved forrige korsvei. Syv presidentpalass og de lukkede områdene rundt dem og Ba'ath-partiets hovedkvarter i Bagdad. Det ene palasset, Abu Ghurayb, var utpekt som hovedsete for det såkalte Prosjekt 600, allerede i 1988. Offisielt et anlegg for produksjon av morsmelktillegg, selv om det aldri ble produsert et gram der, antagelsen er at det ble produsert biologiske stridsmidler. Og ifølge den britiske rapporten fra september, er lagerkapasiteten her blitt betydelig bygget ut siden 1998.