• Det kan ikke oppnås varig fred i Midtøsten uten løsning på den israelsk-palestinske konflikten, sier Hans Wilhelm Longva. UD-veteranen skal igjen til Beirut som ambassadør.

— I praksis betyr det en bred tilnærming som også omfatter Libanon-konflikten og syrisk-israelsk konfliktstoff, fortsetter Longva.

Han er en av norsk diplomatis fremste Midtøsten-kjennere. Han er underveis til Beirut og Damaskus som Norges nye ambassadør. Beirut er stedet der han, til dels under dramatiske omstendigheter med fare for eget liv, fikk sine diplomatiske sporer, og der han allerede i 1978 bidro til at Palestina-spørsmålet ble en del av norsk Midtøsten- politikk.

— Ringen er sluttet?

— Jeg er i alle fall innhentet av fortiden. Det er første gang jeg kommer tilbake til et tidligere tjenestested. Så for så vidt er ringen sluttet, sier Longva.

Han understreker dette med sin karakteristiske latter. Samtidig blir han alvorlig:

— Jeg regner med at dette blir min siste utestasjon, jeg er 64 år og kan ikke tjenestegjøre ute etter fylte 68 år.

Byttet Baku med Beirut

Longva var underveis til Aserbajdsjan som ambassadør i Baku da han bokstavelig talt ble innhentet av fortiden.

Israel invaderte Libanon på ny, og det ble etter hvert en krise som satte verdensfred og stabilitet i fare. Det tok ikke lange tiden før utenriksministeren spurte Longva om han kunne tenke seg å bytte fra Baku til Beirut og Damaskus.

— Gleder eller gruer du deg?

— Jeg gleder meg til å ta fatt. Samtidig beklager jeg at jeg ikke får anledning til å tiltre i Baku og Tbilisi, sier ambassadøren ettertenksomt.

Å intervjue Hans Wilhelm Longva, er som å be om en lengre forelesning om utviklingen i Midtøsten.

— Hvilke endringer har funne sted i Midtøsten siden sist du tjenestegjorde der?

— Egentlig alt for få. Det har vært viktige milepæler, men de underliggende konfliktspørsmålene er de samme. Utgangspunktet er den israelsk-palestinske konflikten, og det er den som må løses først, om vi skal få varige løsninger.

— Hvorfor ble det ikke resultater av Oslo-avtalen?

— Selv om det vel var underforstått at målet var en palestinsk stat, definerte den ikke sluttresultatet. Den inneholdt en rekke etapper i nye forhandlinger der det til slutt skulle forhandles om den såkalte sluttstatus, sier Longva.

Samtidig understreker han at det varige resultatet av Oslo-prosessen var den gjensidige anerkjennelsen mellom PLO og Israel.

Endret maktbilde

I følge Longva har det skjedd viktige endringer i maktstrukturen i Midtøsten det må tas hensyn til i arbeidet for å finne en varig fredsløsning:

Irak er ikke lenger noen regional aktør etter krigen i 2003. Landet har innenrikspolitisk en meget svak regjering som skal håndtere krisen landet befinner seg i på mer enn en måte. Det shia-muslimske flertallet som var politisk marginalisert fra første verdenskrig til 2003, er nå den dominerende kraften.

Samtidig er Iran både styrket og radikalisert. Det må sees på bakgrunn av den øvrige utviklingen i området.

— Den amerikanskledede intervensjonen gav støtet til det som skjer i Irak. De strategiske båndene mellom Iran og Syria er styrket som følge av ulike forsøk på internasjonal isolering av Syria, og Hizbollah - og Hamas har vokst frem som resultat av israelsk politikk i Libanon og de palestinske områdene, forklarer Longva.

Samtidig er tunge regionale aktører som Egypt, Saudi-Arabia og Syria blitt klart svekket. I dag sitter vi med tre regionale stormakter - Iran, Israel og Tyrkia - og en global aktør, USA, i området.

Alt henger sammen

— Derfor er det behov for stor oppmerksomhet for situasjonen og en bred tilnærming, understreker han.

— Hva er bred tilnærming?

— Kanskje at man ser de tre resolusjonene fra FNs Sikkerhetsråd, 1701, 338 og 242, i sammenheng,. Jeg kan vanskelig se for meg at 1701 om Libanon vil kunne settes ut i livet uten at det samtidig pågår meningsfylte prosesser for å gjennomføre de to andre resolusjonene for å nå frem til løsninger mellom Israel og Syria og Israel og PLO.

Longva mener hovednøkkelen ligger i løsning av den israelsk-palestinske konflikten, men når det gjelder situasjonen i Libanon, er de israelsk-syriske forbindelsene viktige.

Han mener det internasjonale samfunn må erkjenne at situasjonen er dynamisk, at den ikke kan «fryses», og at det derfor er viktig å snu den nåværende dynamikken i en positiv retning.

— Hvis ikke er det et tidsspørsmål før det kommer nye utblåsinger slik vi har sett i sommer, sier han.

Politisk avvæpning

Longva hører ikke til dem som mener «nye» UNIFIL skal ha et sterkere mandat enn det som ligger i dagens resolusjon.

— Våpenhvilen er skjør, og det er partenes ansvar å overholde den. Slik dagens mandat er, kan UNIFIL bistå partene i å overholde våpenhvilen. Men om en av partene bestemmer seg for at den ikke vil overholde, betyr det at våpenhvilen bryter sammen. Jeg mener at avvæpning, må skje innenfor rammen av politiske prosesser. En væpnet avvæpning kan bety en ny væpnet konflikt. Men avvæpning av Hizbollah er en riktig og mulig målsetting, mener Longva.

— Det er to parter i både konflikten og løsningen som finnes på internasjonale terrorlister. Er det da mulig å finne løsninger?

— Både Hizbollah og Hamas har en fortid som forklarer hvorfor enkelte beskriver dem som terrorister. Samtidig er det klart at de to organisasjonene er mye mer. Begge er en del av problemet, derfor må de også være en del av løsningen, sier han.

Humanitær katastrofe

Hans Wilhelm Longva er opptatt av at det blir tatt øyeblikkelige politiske grep.

— Men er det politikken som haster mest på bekostning av humanitær hjelp og gjenoppbygging i det krigsraserte Libanon?

Ambassadøren legger ansiktet i alvorlige folder:

— Å vente med bistand vil neppe være et ønsket grep. Regionen befinner seg på randen av en humanitær katastrofe - manglende bistand og gjenoppbygging vil bare gjøre situasjonen verre. Vi snakker ikke om enten - eller, men om både - og.

UTEN SLUTTMÅL: - Oslo-avtalens svakhet var at den ikke hadde noe sluttmål, bare en prosess som skulle lede frem til frem til et sluttmål, sier Norges nyutnevnte ambassadør til Syria og Beirut, sier en av norsk diplomatis fremste Midtøsten-kjennere, Hans Wilhelm Longva. FOTO: HÅVARD BJELLAND

UTEN SLUTTMÅL: ¿ Oslo-avtalens svakhet var at den ikke hadde noe sluttmål, bare en prosess som skulle lede frem til frem til et sluttmål, sier Norgesnyutnevnte ambassadør til Syria og Beirut, sier en av norsk diplomatis fremste Midtøsten-kjennere, Hans Wilhelm Longva.
Bjelland, Håvard