ATLE M. SKJÆRSTAD

Tirsdag sprang «bomben». W. Mark Felt, 91 år gammel tidligere toppsjef i det føderale politiet i USA, FBI, valgte å lette sin samvittighet i, av alle steder, magasinet «Vanity Fair» — Forfengelighetens Marked.

— Jeg er «Deep Throat», den hemmelige kilden til Washington Post-journalisten Bob Woodward.

Og den amerikanske storavisen Washington Post, som i artikkel etter artikkel rettet ødeleggende slag mot president Nixon og hans nære krets av medarbeidere - noen av dem havnet i fengsel, mens presidenten ble benådet av sin etterfølger - kunne ikke annet enn bekrefte. Selv om Woodward, kollega Carl Bernstein og daværende sjefredaktør Ben Bradlee hadde lovet at de ikke ville avsløre hvem kilden var før han var død.

Torsdag fortalte Woodward historien om hvordan et tilfeldig møte mellom en ung marineløytnant og en eldre distingvert herre på et venteværelse i Det hvite hus i 1970 til syvende og sist førte til Richard M. Nixons lite ærefulle avgang 9. august 1974.

I ALLE ÅR siden har journalister, skribenter, politikere, statsvitere og historikere forsøkt å avsløre hvem kilden var. Felt har vært utpekt, blant mange andre. Og han har vært konfrontert. Men har klart å holde jegerne på armlengdes avstand, dels gjennom - i etterpåklokskapens lys - heller tvilsomme svar.

Og nå ruller selvsagt kommentarene - mange er langt fra på linje med Washington Post som sier at han var en helt; han var en forræder, en systemets troløse tjener som var opptatt av hevn fordi han ble forbigått da Nixon utpekte en av sine nærmeste som FBI-sjef da den legendariske J. Edgar Hoover døde.

Watergate - navn på et ruvende bolig- og kontorkompleks og hotell - bare noen kvartaler fra Det hvite hus, er blitt «merkenavn» for store skandaler der politikere er involvert. En av de siste variantene er Monicagate - samlebegrep for president Bill Clintons utenomekteskapelige forbindelse med Monica Lewinsky. Som av alle steder flyttet inn hos sin mor i Watergate da det stormet som verst.

WATERGATE-SAKEN avslørte løgner, kriminelle forhold og korrupsjon. Etterforskningen slo fast at ingen president står over loven. Sakenendret det amerikanske samfunnet på mange måter.

Men kanskje er det hverdagen for politikerne som har sett de største og mest varige endringene.

Det amerikanske folket har fått mindre tiltro til politikere. Det har gitt seg utslag i mindre interesse for politikk, færre deltar i valg. Det var en utvikling som startet allerede før Watergate, men fortsatt diskuteres det om Watergate bidro til å sette fart i prosessen. I 1996, da Bill Clinton ble gjenvalgt, var valgdeltakelsen helt nede i 49,1 prosent. Den har tatt seg noe opp ved de to etterfølgende valgene, men tallenes tale må likevel være skremmende for dem som hevder at USA er verdens største demokrati. Bare drøye 51 prosent av de stemmeberettigete deltar i presidentvalget.

Undersøkelser i 1958 og 1964 viste at tre fjerdedeler av amerikanerne mente de kunne stole på regjeringen i Washington. Men fra 1965 begynte tiltroen å rase - parallelt med opptrappingen av Vietnamkrigen, student- og raseopptøyene.

I 1970 var det 53 prosent av amerikanerne som stolte på at regjeringen gjorde jobben sin. Men etter at velgerne hadde sett presidentembetet gå i oppløsning så å si foran øynene på dem som følge av Watergate, var det i 1974 bare en drøy tredel av velgerne som hadde tiltro til regjeringen.

Siden har det vært lite som har bidratt til å endre på dette, selv om undersøkelser viser at tiltroen til politikere er i ferd med å vende tilbake, uten å komme i nærheten av tallene fra 1964. Fortsatt er det mer enn mange nok som svarer at regjeringer er korrupte, og at de styres av penger og personlige ambisjoner.

RENT GENERELT har vi sett en mer aggressiv presse der selv relativt uskyldige forhold er blitt kjempeoppslag, der politikere og offentlige tjenestemenn opplever at tvilen ikke kommer dem til gode.

Bare et eksempel - for noen år siden ble det brukt ni millioner dollar for å undersøke om en tidligere landbruksminister var blitt påspandert billetter til en fotballkamp. Og de fleste husker vel all ståheien rundt Hillary og Bill Clintons tapsbringende eiendomsprosjekt Whitewater. Som i en periode gikk under navnet Whitewatergate.

PÅ SIN MÅTE har Watergate også spilt en rolle for de politiske partienes vekst og fall i de 30 årene som er gått.

Demokratene fikk et kjemperesultat i mellomvalget i 1974, bare tre måneder etter republikaneren Richard Nixons avgang. 49 nye plasser i Representantenes hus, de fleste tatt fra «sikre» republikanere. Og i 1976 fikk de presidenten - Jimmy Carter. En politisk outsider som fikk skylden bl.a. for den nasjonale ydmykelsen under gisseldramaet i Iran.

Det ga rom for en annen outsider. I 1980 ble Ronald Reagan valgt på et budskap om at han ikke trodde på regjeringen i Washington. Det budskapet trodde velgerne på.

Og, med få unntak kan de som har kommet etter Reagan karakteriseres som etablerte «rikspolitikere». Verken Al Gore eller John Kerry nådde opp da det gjaldt som mest.

TAKK FOR MEG: V for victory (seier) var tegnet Nixon ble berømt for da han ble fløyet bort fra Det hvite hus i helikopter - som eks-president
KILDEN: «Deep Throat» - det er meg, røpet Mark Felt (91) forleden. Her sammen med datteren Joan.<br/> FOTO: LOU DEMATTEIS, REUTERS
REPORTERNE: Bob Woodward (t.v.) og Carl Bernstein var juniorreporterne som ble verdensberømte.<br/> FOTO: GERALD HERBERT, AP/SCANPIX
WATERGATE: Bare et par kvartaler fra Det hvite hus ligger Watergate-komplekset i Washington DC.<br/> FOTO: JON BLAU, CAMERA PRESS/SCANPIX
GÅR AV: President Richard Nixon forteller det amerikanske folk at han går av som amerikansk president.<br/> FOTO: CAMERA PRESS/SCANPIX