Når Stortinget allerede i dag debatterer utenriksministerens redegjørelse som ble holdt onsdag, vil opposisjonen gi Petersen inn så «ørene flagrer».

Både utenrikskomiteens leder, den tidligere stats— og utenriksminister Thorbjørn Jagland, og SV-leder Kristin Halvorsen slo an tonen i sine kommentarer onsdag, tett fulgt av Senterpartiets Åslaug Haga, tidligere diplomat og statssekretær i Utenriksdepartementet.

Høstens utenrikspolitiske redegjørelse var konsentrert om verdenssamfunnets forhold til Irak, situasjonen mellom Israel og Palestina, utviklingen i Afghanistan og kampen mot terrorisme. I all korthet: Det som gjør verden ekstra utrygg og uforutsigbar å leve i akkurat nå.

Petersens redegjørelse er grei nok. Men heller ikke mer. Den gir en situasjonsbeskrivelse sett med norske øyne - en katalog over de mest presserende sikkerhetspolitiske spørsmål. Slik sett stiller Jan Petersen seg lagelig til for hogg.

AT STORTINGSDEBATTEN kommer så raskt, har å gjøre med det intense arbeidet som akkurat nå pågår i FNs Sikkerhetsråd for å komme i videre i arbeidet med å få i gang igjen våpeninspeksjonene i Irak. Sikkerhetsrådet har gitt seg selv to ekstra uker for å komme frem til et samlende standpunkt. At det spriker blant de fem faste medlemmene - USA og Storbritannia på den ene siden som ønsker fullmakt til væpnede angrep om Irak ikke innordner seg; China, Frankrike og Russland på den andre siden som ønsker å ile langsomt selv om de aksepterer grunnholdningen om at FN nå må vise en fast hånd i den videre behandlingen av Irak og ikke akseptere Saddam Husseins forsøk på å vri seg unna våpenhvilebetingelsene fra 1991. Demilitarisering og ødeleggelse av eksisterende masseødeleggelsesvåpen og de muligheter man har til å utvikle og produsere nye, inkludert leveringsmidler, enten det nå er raketter eller spraybokser.

Også Norge er enig i dette, i likhet med de ni andre alternerende medlemmene av Sikkerhetsrådet. Det kan man lese seg til i Jan Petersens redegjørelse.

DET SOM SAVNES i utenriksministerens redegjørelse er en drøfting av Norges ikke helt uproblematiske forhold til USA. Skal vi for eksempel godta på strak arm en resolusjon som gir grønt lys til væpnede aksjon mot Irak dersom landet ikke innordner seg?

Skal vi slutte oss til dem som mener at løsningen må være to resolusjoner, der nr. 2 er den som åpner for angrep om Irak igjen skaper vansker for FNs våpeninspektører.

Et av problemene for Petersen kan være at det ikke foreligger et eneste tekstforslag, et annet at «de fem faste» på sett og vis har frikoplet seg fra de valgte medlemmene av rådet, og at det først skal skapes et «indre» konsensus i rådet før de «menige medlemmene» tas med på råd.

Dette har skapt en ny situasjon i rådet der enkelte av de valgte medlemmene nå arbeider for å danne en blokk som bidrar til at det ikke vil bli avgitt stemmer nok som gjør at en resolusjon blir vedtatt.

Også dette unnlot Petersen å peke på.

DET ER IKKE NØDVENDIG å være generalsekretær i FN for å peke på at den situasjonen som er skapt av Irak på grunn av den manglende viljen til å etterleve FNs pålegg, er en av de alvorligste og mest truende mot det internasjonale samfunnet vi har sett siden etableringen av FN.

Jan Petersen kunne ha gjort det. Noen vil mene at det var hans plikt som utenriksminister i et av landene som var med og bidro til at FN ble en realitet. Og som medlem av dagens Sikkerhetsråd. I tillegg kommer at Norge antagelig som følge av formannskapet i rådets Sanksjonskomite er et av de rådsmedlemmene som har best oversikt over hvordan Irak forsøker å omgå sanksjonsbestemmelsene.

Petersen sa det ikke. Men i et budskap til FN som ble lest opp ved innledningen av Sikkerhetsrådets åpne Irak-høring onsdag, der en tredel av FNs medlemmer hadde tegnet seg på talerlisten, var dette et av poengene til generalsekretær Kofi Annan.

Annan, som for tiden er på offisielt besøk i China, kom også med et som vanskelig kan oppfattes som annet enn en formaning til Rådet om å stå samlet i arbeidet med å enes om en resolusjon som er et sterkt og klart budskap til Irak.

Budskapets form og innhold er det sentrale i det som nå pågår. Det snakkes om «nye våpeninspeksjoner». I realiteten er det en fortsettelse av de som ble avbrutt i 1998 etter at Saddam Hussein og hans menn hadde gjort livet mer enn surt for våpeninspektørene. Etter dette ble det vedtatt en resolusjon som gir Irak flere smutthull til å unndra seg inspeksjoner. Det er disse som må tettes, det er disse avklaringene lederen for våpeninspektørene, svenske Hans Blix, venter på etter samtalene med irakerne.

Han vil være godt hjulpet om Sikkerhetsrådet samler seg om en tekst som ikke etterlater tvil.

Utenriksminister Petersen snakket om dette behovet.

Men om vi ikke tar mye feil kommer dagens stortingsdebatt først og fremst til å dreie seg om det utenriksministeren ikke snakket om:

Bl.a. de folkerettslige problemene knyttet til allerede nå å gi grønt lys for angrep mot Irak. Hvem er det for eksempel som skal avgjøre når et eventuelt angrep skal settes inn?

Skyldes denne manglende drøfting at det finnes uenigheter i den utenrikspolitiske ledelsen?