Marit Netland

Bush sier nå at Powell har gjort «progress toward peace». Hvordan dette kan være tilfelle, kan ingen palestiner forstå. USA skal fremdeles sende dollar til Israel. Israel skal fremdeles kjøpe våpen fra USA. Dato for tilbaketrekning fra Vestbredden er ikke satt. Det meste er omtrent som før.

I Arrabeh er man ikke begeistret for USA. Mange tror at Israel og USA sammen har orkestrert det som har foregått de siste ukene. Man har ikke tord å tro at Bush ville sette makt bak kravet om umiddelbar tilbaketrekning. Likevel virket det som folk hadde et ørlite håp om at USA etter hvert følte seg så presset av andre stater at Powells besøk muligens kunne føre til noe. Nå føler palestinerne seg helt oppgitte.

Mange israelske jøder synes derimot å være begeistret over at ingen har hindret Israel i å straffe palestinerne for det de allerede døde selvmordsaksjonistene har gjort og for det de fremtidige selvmordsaksjonistene kan komme til å gjøre. Grupper av israelske jøder limer klistremerker på FN-biler med teksten «UN—Unwanted Nobodies — go home». Noen skriker på flytende amerikansk «All Palestinian children are gonna become terrorists, we've to wipe them all from the earth».

Og onsdag feiret Israel «uavhengighetsdagen» som planlagt med fyrverkeri for millioner, formasjonsflyging over Jerusalem og portforbud i palestinske boligområder i, og ved, byen. Mødrene til de palestinske barna fortviler. Fedrene er arrestert. Hjem, helseseinstitusjoner, biler og politistasjoner er totalødelagte. Hovedkvartalet til presidenten er ødelagt og han selv holdes innestengt inntil han — som man ordlegger det i Arrabeh -lover å forsvare okkupasjonsmakten med sikkerhetsstyrker som okkupasjonsmakten selv har knust.

Og så er det Jenin. Hjelpeorganisasjonene har ennå ikke blitt tillatt å gjennomføre arbeidet med å hente ut lik og eventuelt overlevende fra ruinene. I Jerusalem i går traff min mann en utenlandsk journalist i sekstiårene som hadde klart å komme seg inn i Jenin flyktningleir. Denne journalisten, som i 35 år har reist til katastrofe- og krigsområder over hele verden, beskrev leiren som et virkelig katastrofeområde. Han mente at leiren er så ødelagt at gjenoppbygging ikke kan komme på tale og at svært mange av likene under ruinene ikke er mulig å ta ut. Derfor må hele leiren, etter denne journalistens syn, snarest sprayes med kjemikalier for å hindre sykdom og flates helt ut ved hjelp av bulldosere og andre maskiner.

I så tilfelle må de overlevende innbyggerne bosette seg andre steder og de vil aldri få begrave de døde.

Det er ingen nyhet at Israel i årevis har gått systematisk til verks for å bryte ned et helt folk. Det er også gammelt nytt at det som kreves av alle andre stater, ikke synes å gjelde for Israel. Likevel: Mange har trodd at dersom ikke Israel satte grenser for seg selv, så ville andre til slutt gjøre det for dem. Palestinerne sa inntil nylig: «Når verden forstår hva som skjer i Jenin og Betlehem, da vil Verdenssamfunnet endelig gripe inn overfor Israel».

Arafat sier fremdeles med skjelvende lepper: «Hvordan kan verden tåle det som skjer i Fødselskirken?» Det er dette som gjør palestinerne mest fortvilte: At også det som nå har skjedd tåles, at ingen griper inn og at Israel derfor i framtiden kan begå enda verre forbrytelser mot palestinerne.

Vi som bor her i Arrabeh har i disse dager problemer med å finne ord. Hva kan man si? Ordet «forferdelig» er oppbrukt. Tiden for diskusjoner er over. Den tiden da man hadde et lite håp er også over. Mange føler seg bare kvalme. Jeg også. Kvalm og matt.