KLAUS JUSTSEN

Bare en ting synes amerikanerne å være enige om før de i morgen går til skoler, kirker og brannstasjoner for å velge USAs 44. president eller gjenvelge nummer 43. Det er best hvis seieren blir så klar at man slipper politiske jordskjelv som gjør at retten og ikke velgerne avgjør de neste fire årenes leiekontrakt i Det hvite hus.

Men selv et klart resultat blir alt annet enn opptakt til et eventyr der vinneren etter innsettelsen 20. januar lever lykkelig sammen med Kongressen og skritt for skritt setter valgkampens løfter ut i livet. Tvert om kan seierens sødme raskt bli tilføyd en bitter ettersmak i et land delt på midten.

En president John Kerry kan i beste fall håpe å få et flertall i Senatet på sin side, men Representantenes hus er utenfor demokratenes rekkevidde. En gjenvalgt George W. Bush kan håpe på fortsatt republikansk kontroll med begge Kongressens kamre, men det vil ikke hindre demokratene i å blokkere alle upopulære lovforslag.

Splittelsen begrenser presidentens handlefrihet særlig på innenriksfronten, men den utenrikspolitiske arven vil — iallfall i begynnelsen - bli en langt alvorligere belastning av både økonomiske og politiske ressurser. Det er første gang siden Vietnamkrigen for mer enn 30 år siden at amerikanerne velger president i lys av en krig som splitter velgerne.

Store forskjeller

Kontrasten mellom de to nesten jevnaldrende kandidatene er slående, selv om den iblant overskygges av deres iver etter å utveksle skjellsord som «inkompetent leder» og «politisk opportunist». Kerry og Bush har to vidt forskjellige verdensbilder. For presidenten er krigen i Irak det sentrale leddet i krigen mot terror, og han er klar til å gjennomføre den uten støtte fra sine viktigste allierte. John Kerry ser invasjonen av Irak som et sidespor i krigen mot terror, og han har gjort gjenopptak av samarbeidet med gamle allierte til et hovedmål for sin utenrikspolitikk.

Den tydelige motsetningen betyr ikke at et skifte i Det hvite hus utløser en radikal forandring av USAs utenrikspolitikk på kort sikt. På ett felt er de to nemlig enige. Det er ikke noe alternativ til seier i Irak. Men i motsetning til presidenten har John Kerry satt en tidsfrist for tilbaketrekking i løpet av de neste fire årene som mål. Et mål som kan bli en politisk belastning den dagen han måtte søke gjenvalg. I første omgang tør ingen se så langt.

«Terroristene vil være like brutale under en president Kerry, som de har vært under president Bush, og motstandsgruppene fortsetter å vokse,» lyder den korte sammenfatning i hovedstadens tenketanker.

Selv om Bush har beskyldt Kerry for å være så svak at han vil gi USAs fiender nytt mot, har den demokratiske kandidaten gjort det klart at han ikke akter å holde igjen når det gjelder militær maktbruk for å bekjempe al Qaida. Presidenten har uke etter uke latterliggjort rivalens krav om at krigen i Irak skal føres med langt bredere internasjonal støtte, hvilket ikke kan skjule at USA allerede er begynt å søke den hjelp bl.a. i FN, som så arrogant ble avvist som likegyldig før 20. mars 2003.

Det er ingen tvil om at John Kerry har en nærmere tilknytning til Europa, hvor han var en stor del av sin ungdom. Men flytende fransk, litt italiensk og spansk, er ikke nok til å gjenskape troverdigheten som USA mistet da man ikke fant et eneste masseødeleggelsesvåpen i Irak.

Denne mangelen på troverdighet begrenser også USAs sjanser til å sikre internasjonal støtte hvis en konfrontasjon med enten Nord-Korea eller Iran eller begge blir eneste mulighet for å hindre de to landene i å skaffe seg flere atomvåpen enn de allerede måtte ha.

Verre innenrikspolitisk

Hvis George W. Bush taper morgendagens valg, kan det tolkes som velgernes straff for at hans tro på at militær makt kan spre demokrati og frihet ikke var annet enn en tro. John Kerry har gjort det klart at han vil la seg styre av kjensgjerningene, men for ham blir den alt dominerende kjensgjerning at han arver en krig som selv under de mest optimistiske forutsetninger kommer til å kreve flere dollar og flere amerikanske ofre. På den innenrikspolitiske fronten kan en del av arven bli minst like tung. Det politiske klimaet er forgiftet og kan bli enda verre, spesielt hvis valget etterfølges av juridiske stridigheter.

Det hevdes at maktkamp mellom presidenten og Kongressen er helt i overensstemmelse med forfatningen, men samme hvem som får kontrakten på presidentboligen, vil sinne for ikke å si hat gå langt ut over det som hører til en normal partipolitisk uenighet.

Utenrikspolitisk har en amerikansk president enorm makt, som George W. Bush har demonstrert de siste tre årene. Innenrikspolitisk makter han ikke å utrette noe alene. Derfor kan det bestemt ikke tas for gitt at John Kerry, som han har lovet, får tilbakekalt de store skattelettelsene som George W. Bush ga til folk med inntekter over 200.000 dollar.

John Kerry har lovet forbedringer på mange områder, og han har samtidig forsikret at han i løpet av fire år skal halvere underskuddet på statsbudsjettet, som i forrige finansår satte rekord med 413 milliarder dollar. Det lyder som en løsning på sirkelens kvadratur, og kan vise seg å bli enda vanskeligere.

Det er to vidt forskjellige ideologier som støter sammen. Republikanerne ønsker mindre regjering, hvilket betyr at den enkelte må bære større byrder og akseptere større risiko. Demokratene forlanger en bedring av det sosiale sikkerhetsnettet som i dag med manglende syketrygd og økende antall familier under fattigdomsgrensen, allerede har gapende hull.

Republikanerne hevder at de sosiale manglene løses best av et system bygget på det frie markeds prinsipper. Det er disse motsetningene som får mange demokrater til å se mer kyniske motiver bak president Bush' store skattelettelser og det økende underskuddet. Med denne økonomiske politikken har republikanerne sikret at en demokratisk president blir så handlingslammet at han tvinges til å skuffe velgerne. Dermed økes sjansen for at en president Kerry bare blir et fireårig avbrudd i en lengre rekke av republikanske presidenter, lyder resonnementet.

Taperen forsvinner

At verden har sett det siste til taperen, er det ingen tvil om. George W. Bush vil raskt finne seg til rette med ikke å være president, og John Kerry får ikke en sjanse til i et parti som mener at seier i morgen i lys av svak økonomi og kaos i Irak burde være en selvfølge.

HILSER, HILSER, HILSER ...: President Bush drar land og strand rundt og hilser på mennesker - for å samle de nødvendige stemmene. Her er han i Miami, Florida.<p/> FOTO: REUTERS