LARS FROM

KLAUS DOHM

NIELS HOUGAARD (foto)

Og på markedene i byene ligger store hauger av korn og venter på å bli solgt.

Punjab er kjent som Indias kornkammer, og statens hardtarbeidende sikher har i de siste 30 årene klart å gjennomføre en grønn revolusjon i det ellers primitive indiske landbruket.

Men bak kornhaugene lurer en tikkende bombe, som truer med å rive eksistensgrunnlaget vekk under de millioner av mennesker som bare i Punjab er avhengige av inntektene fra landbruket.

I de siste årene er vannstanden i området falt med mange meter. Og bøndene må investere i nye moderne pumper som må lenger og lenger ned i jorden for å hente det vannet som er livsnødvendig for at bøndene kan høste hvete om våren og ris til høsten.

Bidrar til ødeleggelsen

Årsaken er ifølge bøndene at Punjab allerede nå opplever markant varmere vær. Og monsunregnet senere på året medfører mindre regn. Kombinert med bøndenes intensive bruk av grunnvannet blir det en cocktail som ifølge bøndene selv risikerer å omdanne delstaten til en ørken.

Storbøndene Baljinder Singh og Bhagwaut Singh er to av bøndene i Punjab som etter indiske forhold med stor suksess har klart å effektivisere sitt landbruk. Men de merker de stadig større problemene med å skaffe nok vann.

Bhagwaut Singh har nettopp måttet investere 7000 kroner i en ny dybdeborende vannpumpe. Den gamle var ikke lenger effektiv nok.

— Tidligere var det ingen problemer med å få vann nok. Hvis utviklingen fortsetter, får vi problemer, sier han.

Kollegaen Baljinder Singh frykter rett og slett at hele staten kan ende som ørken.

— For 1200 år siden var Rajasthan ikke langt herfra en grønn stat. I dag er den omdannet til ørken. Og Punjab risikerer å lide samme skjebne fordi grunnvannet konstant faller. Når vi når ned til en viss dybde, vil vi ikke lengre kunne dyrke noe her, og så vil også Punjab bli til ørken, mener Baljinder Singh.

Han er samtidig klar over at han selv er en del av problemet.

— Fordi monsunen kommer senere, er vi nødt til å pumpe opp grunnvann for å kunne plante ris på markene på rett tidspunkt. Derfor fortsetter grunnvannet å falle. Hvis vi derimot stoppet å dyrke ris, ville utviklingen snu. Problemet er at vi tjener flere penger på ris enn på hvete, derfor fortsetter vi til det blir funnet alternative vekster vi kan tjene like mange penger på, erkjenner Baljinder Singh.

Lån til 30 prosent

Han kan samtidig fortelle om hvordan grunnvannet på hans jord siden risen i 1975 ble introdusert i Punjab, har falt fra knapt tre meter under jordoverflaten til godt 13 meter i dag.

Baljinder Singh henter hovedparten av sin inntekt på ca. 40.000 kroner om året fra nettopp ris.

Den indiske regjeringen har imidlertid også en del av ansvaret. Det er nemlig regjeringen i Delhi som fastsetter den statsbestemte prisen på hvete og ris. Og akkurat nå tjener bøndene 50 prosent mer på å dyrke ris, som ikke hører naturlig hjemme i Punjab.

Mens Baljinder Singh eier så mye jord at han trolig alltid vil kunne brødfø sin familie, ser fremtiden mindre lys ut for den småbonden Avtar Singh.

Den 28 år gamle bonden forsørger med sitt lille jordstykke kone, fire barn og foreldre. Selv om prisene holdes kunstig oppe av regjeringen kan Avtar Singh langt fra selge så mye korn at han kan holde kreditorene fra døren.

— Det blir vanskeligere og vanskeligere å få det til å gå rundt. De fleste av oss småbønder er i dyp gjeld, og storbøndene forsøker å kjøpe jorden vår, forteller Avtar Singh.

I løpet av det siste året har Avtar Singh lånt 7000 kroner i banken. Men da han under den siste rishøsten og den nåværende hvetehøst bare får en inntekt på 5000 kroner, er det underskudd i budsjettet.

Banken har fått pant i jorden, og kan ikke Avtar Singh betale gjelden, må han ut på det private lånemarkedet. Her er renten 30 prosent, opplyser han.

Blodslit

Den fallende vannstand får også betydning for Avtar Singhs lille landbruk. For 15 år siden hadde han ikke bruk for pumpe til å hente opp vann til overrisling av markene. Den pumpen han har nå holder bare noen få år til - da når den ikke lenger ned til grunnvannet. Men i motsetning til for eksempel storbonden Bhagwaut Singh har han ikke penger til en bedre.

Hvis Avtar Singh selger jorden sin, blir han nødt til å ta jobb i industrien eller som landarbeider. Da vil han maksimalt kunne tjene 15-20 kroner om dagen.

Skjer det kommer Avtar Singh til å dele skjebne med de tusenvis av fattige landarbeidere som utfører det manuelle arbeidet for de sikh-storbøndene.

Ute på Baljinder Singhs marker strever landarbeiderne på høytrykk for å sikre en pen inntekt til storbonden og hans familie.

Kulwant og hennes mann Jeel Singh må sammen med sine to barn jobbe i tre dager - ti timer om dagen - for å tjene vel 100 kroner. I virkeligheten får familien ingen penger, men derimot 150 kilo av den hveten de høster hver gang de har høstet en acre, hvilket tilsvarer 4000 kvadratmeter. Når de ikke sliter på marken, arbeider Jeel Singh som blikkenslager for 8 kroner dagen.

De fattige landarbeiderne har problemer med å skaffe nok penger, forteller Surinder Pal, en landarbeider som strever på marken ved siden av. Og selv om de får en beskjeden lønn, kan de også bli tapere hvis landbruket i Punjab og India generelt opplever en tilbakegang.

-Når det er så dårlig vær at vi ikke kan høste, får vi ingen penger. Derfor må vi noen ganger sulte, sier Surinder Pal.

BLODSLIT: Landarbeidere sliter for storbonden. To voksne og to barn må jobbe i tre dager, 10 timer om dagen, for å tjene 100 kroner til sammen. Lønnen får de utbetalt i hvete.
ÅRETS UTBYTTE: Marked i Ludhiana. En bonde har satt seg på resultatet av årets avling.
BONDE OG SIKH: Høsten er i gang hos storbonden Bhagwaut Singh i Ludhiana Han er en av bøndene i Punjab som har klart å effektivisere landbruket sitt relativt effektivt. Men også han merker de stadig større problemene med å skaffe nok vann.