PER NYHOLM

I Roma kan man gå inn på Forum — hvis menneskemengden tillater det - og overbevise seg om at historien tross alt sitt utenomsnakk har et ufravikelig budskap, nemlig at ingenting varer evig.

På innsiden av Titusbuen kjører den kommende keiser frem i sin stridsvogn, ledsaget av seierens gudinne, bærende på laurbærkransen. Rundt Titus flokker soldatene seg med byttet fra tempelet i Jerusalem - den syvarmete lysestaken, de hellige trompeter. Pøbelen jubler, hester steiler, krigsfanger sleper seg av sted.

Det er en voldsom bevegelse i disse marmorbildene som peker frem mot nye seirer, men også mot Roms undergang og Forums forvandling til våre dagers melankolske ruinhaug.

Den gode keiser

Titusbuen er reist til minne om det felttoget som Vespasians sønn førte til seier i Palestina i år 70. Romerne hadde en høyt utviklet sans for det legale, og mange må ha betraktet dette felttoget med skepsis. Legitimiteten - ikke å forveksle med legaliteten - besto i at jødene hadde gjort ferdig det herodianske tempel og satt fri tusener av bygningsarbeidere, som kunne anses for potensielle soldater, med andre ord et masseødeleggelsesvåpen.

Titus huskes både som den gode keiser som han utvilsomt var, og som den harde soldat. I de to år, to måneder og tjue dager som han regjerte ifølge Suetonius, nærmere bestemt fra 79 til 81, bidro han til Roms forestilling om seg selv som uovervinnelig verdensmakt. Denne forestillingen skulle langt senere føre til imperiets deling og Roms undergang, fulgt av Europa og siden av USA, som bevisst markerer seg som Det nye Rom med ørnene, Senatet og Kapitol.

Etterkrigstiden

At amerikanerne etter tre-fire ukers krig står i Bagdad, overrasker ikke. Overraskende ville det ha vært om de irakiske soldatene på bakgrunn av langt over ti års internasjonale sanksjoner hadde ytt mer motstand enn de gjorde. Overraskende er det at de hittil så undertrykte shiaer, som utgjør det irakiske flertallet, ikke - i hvert fall ikke entydig - hilser amerikanerne og deres forbundsfeller som frigjørere, men krever koalisjonshærens utmarsj.

Med den pensjonerte general Jay Montgomery Garners ankomst til stillingen som prokonsul i Bagdad kan man hevde at etterkrigstiden er begynt.

Det venter ham et Sisyfosarbeid, som i politisk henseende vanskeliggjøres av at han representerer den seirende part i en angrepskrig som aldri nøt FNs velsignelse. USA har stilt et stabilt og fungerende demokrati i utsikt, ledsaget av markedsøkonomiske tilstander, som gjerne skulle inspirere andre land i regionen, blant dem Syria, Iran og Saudi-Arabia.

USAs dilemma

Kan slike tilstander virkelig skapes innen en overskuelig fremtid, vil krigsmotstandernes kritikk falle bort. Ingen vil lenger spørre hvor det ble av de bakteriologiske, kjemiske og andre våpen, som var Washingtons første begrunnelse for å dra i krig, fulgt av det meget omtalte regimeskiftet, som ble den neste da den første ikke virket.

Den amerikanske ledelsen er utvilsomt oppmerksom på sitt dilemma. Den kan enten trekke seg raskt ut av Irak, etterlate seg et ødelagt og kaotisk land på grensen til borgerkrig mellom sine forskjellige folkegrupper, blant dem shiaer, sunnier, arabere, kurdere, persere og turkmenere. Eller den kan forskanse seg ved Eufrat og Tigris med risiko for å bli pepet ut som et imperialistisk-hegemonistisk monster. Så mye forekommer sikkert: irakernes utakknemlighet vil snart gjøre seg gjeldende og skjerpe dilemmaet.

Pax Romana

I det annet århundre hersket Pax Romana eller Romerrikets fred fra Skottland til Sahara og videre til Persergolfen. Det så flott ut, men som påpekt av den amerikanske politologen Edward Luttwak var imperiets strategiske problem at det for en stor del besto av vann. Det var en rekke usammenhengende kulturer, arrangert omkring Middelhavet. Det var ingen dybde, ingen soliditet. Den av Titus frembrakte triumf lovet mer enn den holdt.

Som Trajan fortsatte Roms sivilisatoriske marsj mot øst, måtte denne - den største av de store keiserne - erfare at hans bakland smuldret. Det var evinnelige vanskeligheter med jødene, med syrerne, med armenerne, med partherne og andre folkeslag, som hadde andre meninger og andre skikker enn Rom. Han drømte som en annen Alexander om å fortsette til India, men hans rytterhær ble slått, og han selv fikk et sår. Ved hans død i Anatolia i 117 gikk ryktet om at hans egne hadde forgiftet ham.

Vel ute av Forum spør jeg den egyptiske eieren av baren på Piazza Santa Maria in Monti, hvor det ble av romerne i den arabiske verden. «De forsvant i sanden,» sier han, uutgrunnelig som en katt.

ROMERNES JØDISKE BYTTE: Titusbuen i Roma.