• Du vet; når man har vært utenriksminister får man neppe en slik sjanse igjen. Men det finnes andre spennende oppgaver. Jeg ser ikke på meg selv som politisk pensjonist.

ATLE M. SKJÆRSTAD

Ingen annen kvinne i USA har nådd lenger i politikken enn Madeleine Albright (67).

Først fire år som Bill Clintons FN-ambassadør, deretter fire år som utenriksminister fra 1996.

I selvbiografien «Min lange reise» ,som lanseres i Norge i disse dager, forteller hun omsvøpløst at hun ikke ville det skulle ta slutt — at hun nærmest trakk ut tiden inn i de aller siste timer før hun overlot kontoret til etterfølgeren Colin Powell.

På samme måte som hun avslører at hun forventningsfullt satt ved telefonen etter valget i 1996 og ventet på at Bill Clinton skulle ringe og be henne bli utenriksminister.

Kanskje burde jeg ha visst bedre da jeg spurte henne om hun så på seg selv som politisk pensjonist:

Hun ser meg inn i øynene med fast blikk:

— Om noen spør meg, er jeg klar.

«En god kandidat»

— John Kerry er den beste presidentkandidaten Demokratene kunne få. Jeg tror han kan vinne i november, sier Albright. Hun driver selv aktiv valgkamp for Massachusetts-senatoren, var en av hovedtalerne på nominasjonsmøtet i Boston, og sitter i den indre krets av rådgivere.

Albright er ikke overrasket over at velgerflertallet i USA foran dette valget holder utenriks- og sikkerhetspolitikk som de viktigste når de skal bestemme seg for hvilken av kandidatene som skal få deres stemme, og ikke som før, spørsmål om utdannelse, økonomi og helse:

— 11. september 2001 forandret så mye. Jeg tror valgutfallet vil stå og falle med den av kandidatene velgerne tror mest på når han sier at han skal skape trygghet for amerikanerne, både hjemme og ute, sier den tidligere utenriksministeren.

— Om John F. Kerry skulle vinne, hva blir hans største utenrikspolitiske utfordring?

— Etter min mening å gjenoppbygge troverdigheten til, respekten for og tilliten til USA. Her kommer diplomatiet inn med full tyngde.

— Du har selv sagt at USA trenger alliansepartnere?

— Det er det som gir oss styrke. Vi må innrømme det for oss selv. Vi kan ha et enormt teknologisk forsprang og være en uovertruffen militærmakt. Men det hjelper lite dersom vi ikke har nære forbindelser til de land vi har samarbeidet tett med siden 2. verdenskrig i en erkjennelse av den gjensidige avhengigheten som trengs for å skape en stabil verden, sier Madeleine Albright.

Konkret peker den tidligere utenriksministeren på behovet for å finne en varig fredsløsning i Midtøsten - «det er nødvendig om vi ikke skal støte fra oss den arabiske og islamske verden» - løsninger på de bilaterale konfliktene med Nord-Korea og Iran, å bidra til løsninger på regionale konflikter i Afrika, klimaproblemene og narkotika-problemene.

— Og det må tas et krafttak i bekjempelsen av HIV/Aids. I dag kan vi si at sykdommene ikke ble tatt alvorlig nok da den ble satt på den internasjonale dagsorden for tyve år siden. Det ble ikke satt av nok penger, og det ble ikke erkjent hvordan sykdommen kan destabilisere land og regioner. Det må skapes en forståelse for at det kan ikke settes av nok penger til bekjempelsen av HIV/Aids, og vi må få i stand en bedre koordinering av offentlige og private ressurser. Dessuten må vi slutte å se på HIV/Aids som et «mykt» spørsmål. Fortsetter vi med det, kan det virkelig bli katastrofalt, fremholder Albright.

Kampen mot terror

— Du har ikke nevnt kampen mot terror?

— Det er så selvsagt at den bare må fortsette med uforminsket styrke. Men det er et spørsmål om å finne mål og midler i et bedre samarbeid enn det vi har i dag. Jeg mener at det er viktig at vi gjør vårt ytterste for å forhindre at masseødeleggelsesvåpen, eller råstoff og utstyr til å fremstille slike våpen, havner i hendene på «skyggefigurer» som får nye redskaper til å destabilisere verden.

— Tror du at disse «skyggefigurene» vil bruke en «skitten» atombombe, gass eller biologiske våpen om de klarer å skaffe seg dem?

— For det første tror jeg, med utgangspunkt i internasjonal forskning, at det er lettere for uvedkommende å skaffe seg slike våpen, enn det vi i utgangspunktet er villig til å innrømme. For det andre: Hvem var det som før 11. september 2001 forestilte seg at noen ville kapre fly og styrte dem mot World Trade Towers og Pentagon. Som USAs granskningskommisjonen etter 11/9 påpeker: Det var en svikt i forestillingsevnen, sier Madeleine Albright.

Ikke på egen hånd

— Dersom du med få ord skal forklare forskjellen på Clinton-administrasjonens utenrikspolitikk og politikken til den sittende regjering?

— I utgangspunktet er det store forskjeller i tilnærmingen. Vi var den første regjering i den kalde krigens etterkrigstid, og det var nødvendig å definere en rolle for USA. Vi var enige om at den beste løsning lå i en multilateral tilnærming gjennom styrking av både FN og NATO, og gjennom bygging av andre allianser. Det var altså en understrekning av den gjensidige avhengighet. Bush-regjeringen benytter seg ensidig av USAs militære overlegenhet, sier Madeleine Albright. Hun understreker at det er med tungt hjerte hun nå sitter i utlandet og kritiserer dagens regjering:

— Men jeg er kommet til at det må sies.

INGEN PENSJONIST: USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright er ikke fremmed for en nye runde i politikkens førstelinje om anledning gis.<br/>Foto: HÅVARD BJELLAND