Felttoget i Afghanistan er ikke USAs nye Vietnam. Den mest nærliggende sammenligningen finner vi i den fortsatt uavsluttede Golf-krigen. Altså: USA står i fare for å pådra seg et nytt Irak.

Og vi ser allerede tegn til at forsøket på å uskadeliggjøre den internasjonale terrorismens administrerende direktør, Osama bin Laden, og hans beskyttere i det afghanske Taliban-regimet kan bli langvarig.

Bombingen fortsetter i sin fjerde uke. Uten andre merkbare resultater enn at stadig mer av Afghanistan legges i grus.

Lærdommen: At ingen bomber er smarte nok til å fange en ettersøkt som er i stand til å forflytte seg. Og til tross for tonnevis bomber og raketter, nå innrømmer USA selv at ingen av de øverste Taliban-lederne er rammet.

Derfor er et fremstøt på bakken ikke til å unngå. Men både USA, og landets koalisjonspartnere, har allerede måttet innse at den svært så splittede Nord-alliansen er en lite troverdig partner i kampen mot den internasjonale terrorismen.

Alliansens forskjellige fraksjoner kommer gjennom utenriksminister Dr. Abdullah med det som nærmest er blitt en daglig besvergelse: "Vi er klare til en offensiv, men USA må bombe mer og vi må få mer våpen”.

Kanskje er det en del av sannheten at for alliansens forskjellige kommandanter er det viktigere å posisjonere seg for å ta makten i Kabul, enn å bidra til det som er det uuttalte målet: Å bygge et nytt Afghanistan.

Krigen skifter ansikt

Krigen mot det som ble fremført som selve personifiseringen av det meste av verdens ondskap i dagene etter 11. september, har skiftet ansikt.

Verden ser ikke lenger så mye til den skjeggete og turbankledde mannen med de stikkende øynene med Kalasjnikov-geværet ved sin side.

I stedet er det barn, kvinner og eldre som preger nyhetsbildet. Mennesker i nød. På jakt etter trygghet og mat. Drepte sivile som graves frem av ruinhaugene.

Ikke akkurat bilder av den perfekte fienden.

USA er i ferd med å tape en viktig del av krigen: PR-krigen.

Og det kan bli verre når vinteren kommer, og nøden blir enda mer synlig.

Det entusiastiske vedtak

Norge var blant de landene som umiddelbart sluttet rekkene og stilte seg på USAs side.

Formelt skjedde det gjennom vedtaket i NATO-rådet om kvelden onsdag 12. september om å aktivisere alliansens artikkel V om å oppfatte angrep utenfra på et av alliansens medlemmer som angrep på hele NATO.

Vedtaket ble fattet meget raskt, faktisk var det en realitet bare ca. 30 timer etter at det første flyet krasjet inn i World Trade Center.

— Vi benyttet de planlagte prosedyrer som har eksistert i alle år. Og det fungerte bra, sier en av de som var med på prosessen til Bergens Tidende.

Lord Robertson

Det var ikke USA, men NATOs generalsekretær, Lord Robertson, som tok initiativet til at NATO-landene skulle stille seg solidarisk med USA.

Forslaget ble offisielt lagt frem på det ordinære møte i NATO-rådet om formiddagen onsdag 12. september, men mye tyder på at prosessen var i gang allerede om kvelden 11. september – selve skjebnedagen.

— Om det var generalsekretæren selv, eller noen av hans nærmeste rådgivere som lanserte tanken først, er vanskelig å si. Men generalsekretærens indre krets er preget av briter, og britisk tenkning. Det må ikke utelukkes at det i denne fasen var kontakt med den britiske statsministeren Tony Blair, sier en kilde i NATO-hovedkvarteret i Brussel.

Allerede tidlig tirsdag kveld kom også de første antydningene til Norge om at noe var i ferd med å skje, enkelte sentrale politikere fikk beskjed om å holde seg i beredskap.

Men det var først onsdag, etter at det formelle forslaget fra presentert i det ordinære formiddagsmøtet i NATO-rådet, at hjulene begynte å snurre.

Statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Thorbjørn Jagland og forsvarsminister Bjørn Tore Godal ble trukket inn, og utenrikskomiteens leder Haakon Blankenborg ble konsultert pr. telefon.

Overfor BT blir det fra forskjellige kilder understreket at alle de stortingsorganer som skulle informeres og konsulteres, spilte med. I likhet med de fleste andre NATO-land, var prosessen i Norge uproblematisk. I Belgia og Nederland trengte regjeringene noe mer tid på seg, dels av politiske, dels av praktiske årsaker. Det var delvis de samme årsakene til at rådsmøte om kvelden 12. september trakk ut. Det var flere land som ønsket å få klarlagt hvilke forpliktelser vedtaket føret med seg.

Håndslag over Atlanteren

Enkelte av BTs kilder fremholder at en viktig årsak til at prosessen gikk så raskt, var at det ble ”båret frem på begeistringens vinger”: De landene som i NATOs 54-årige historie hadde påberopt seg artikkel V som en forpliktelse for USA om å komme dem til unnsetning i tilfelle krig, fikk med dette en mulighet til å tilby USA hjelp i en presset situasjon.

Og det var viktig, når alliansen for første gang i historien aktiviserte solidaritetsparagrafen.

— Vi skal vel ikke se bort fra at parallelt med at TV-bildene fra New York ble vist igjen og igjen, så økte oppslutningen om vedtaket, sier en av de sentrale aktørene til BT. Han understreker at politiske ledere i NATO-landene også hadde bidratt til å forsterke prosessen med sine uttalelser, allerede før forslaget i det hele tatt var kommet på bordet.

— Husk på at dette var noe kvalitativt nytt i trusselbildet. I kald krigs-tenkningen skulle trusselen komme fra øst, mot hjertet av Europa.

Nå skjedde det utenkelige der det ikke skulle skje. Derfor var det viktig for NATO å komme med det som først og fremst er et politisk vedtak, sier en annen.

FN-vedtaket

Parallelt med det som skjedde i NATO, var det hektisk aktivitet i FN-hovedkvarteret i New York. Resolusjon nr. 1368 i Sikkerhetsrådet, som anerkjenner USAs rett til selvforsvar, karakteriseres som et veldig viktig vedtak. Vesentlig for den globale koalisjon som er bygget bak USA.

Og den vil være viktig i den mer strukturerte kampen mot internasjonal terrorisme i årene som kommer.

Ny kald krig om Afghanistan?

Ingen har vedtatt noe om hva fremtiden skal bringe for Afghanistan.

Men mange har snakket om den store koalisjonen som skal bygges når Taliban-regimet er fjernet. Forutsetningen for dette ligger i synonymiseringen av Osama bin Laden og Taliban-regimet, slik vi finner det i FN-resolusjonen. Allerede nå ser vi imidlertid spor av det som kan bli en ny kald krig om Afghanistan. For har ikke Russlands president Vladimir Putin allerede sagt at Russland ikke vil godta at moderate Taliban-medlemmer skal komme med i en ny regjering? Og hvor står vi egentlig da?