Tariq er kjentmannen vår. Han spytter og røyker ut av bilvinduet, ustoppelig. De gangene han vender fjeset mot oss, renner det ut ordstrømmer om bragder han tidligere har gjort, som sportsmann, ikke minst som fjellklatrer, i det vakre, ville landskapet Allah sendte sin vrede over, og etterlot smertelig ugjenkjennelig, den skjebnetunge morgenen lørdag 8. oktober, kl. 08.58.

Vi er på vei til Balakot, en av de byene som ble aller hardest rammet av jordskjelvet i Nord-Pakistan.

Av en befolkning på 35.000 ble 15.000, flest barn og kvinner, drept.

— I 1992 tok flommen livet av masse mennesker i dette området. Allerede den gang minnet Allah oss om at vi måtte bli bedre mennesker, følge hans lover, følge våre bønnetider. Men vi ble ikke gode nok muslimer den gangen. Derfor straffet han oss nå med jordskjelvet, mener Tariq, som underbygger denne teorien med beretningen om kjøpmannen Hajee Bashir:

— Bashir var Balakots frommeste mann. Han lurte aldri noen i forretninger, han tok aldri høy leie, han tok vel vare på sin familie, han var en god muslim. Alle visste det. Da jordskjelvet hadde herjet og lagt Balakot i ruiner, sto to bygninger igjen: En moské og Bashirs hus. Til og med de fornemme søylene foran inngangen sto oppreist, forteller Tariq, med ærefrykt.

Han er ikke alene om å tolke tragedien på denne måten. Noen går skrittet videre og sier rett ut at jordskjelvet skyldes pakistanske politikeres nære samarbeide og vennskap med Bush.

En punktering full av håp

Veien fra Abbottabad, hvor en stor helikopterbase er stasjonert og hvor nordmenn driver en velsmurt og velfungerende mannskapsleir, og til Balakot kunne vært bedre, for å uttrykke det forsiktig.

Mange steder har den rast ut og etterlatt veibanen full av hull og sprekker. Små og atskillig større steiner ligger strødd, og pang, pang: Der har den dyktige sjåføren vår fått full blink på en skikkelig kampestein. Dekket er fullstendig ødelagt. Bilen er definitivt punktert.

Tariq, som den overtroiske mannen han er, ville sagt det var Allahs vilje. For det er der, på andre siden av veien, vi oppdager dem: På tepper, rett på jorden, og under et par små butikkboder med et stort skilt som reklamerer for sigaretten «Red & White» samtidig som det advares sterkt om at tobakk kan drepe (!), sitter en gruppe barn.

Dette er Village Kassi Trannas barneskole.

De 66 ungene i alderen 5 til 10, år har satt de miserable skoene sine pent fra seg ved teppekanten. Fra en eller annen hjelpeorganisasjon har de fått nye, små tavler og hver sitt kritt. Læreren, Liagat Hussain, har elevenes fulle oppmerksomhet. De sitter som lys. Noen får undervisning i matematikk, andre i engelsk.

Hussain tar seg mot brystet da han forteller hvor heldige han og hans elever var den 8. oktober:

— Skolen vår lå under en moské. Moskeen ble fullstendig ødelagt. Det var ikke noe igjen av den. Men alle vi, både lærere og elever, overlevde. Det var et under, sier Hussain, åpenbart takknemlig.

Døden viste ingen nåde

Så heldige var ikke de 60 småjentene på skolen, oppe i fjellsiden, over Balakot. Alle ble drept. Både jentene og lærerne. Det er bare steiner og jordmasse igjen på det stedet hvor pikeskolen var. Fortsatt er ikke alle registrert døde. Hele familier ble drept i Balakot. Papirarbeid får komme senere ...

Tariq har, med betydelig skuffelse, måttet finne seg i at vi ikke oppviser noen interesse i å treffe hans militære venner høyt på strå.

— En annen gang, Tariq, sier vi. - En annen gang ...

Men unge Asmin Awan, lederen for det stedlige kontoret av den pakistanske FN- organisasjonen, slipper vi ikke unna.

Tariq insisterer på at vi må møte ham.

Juvelerens sønn

Det er skal Tariq ha stor takk for.

For her er han, 21-åringen, med det alvorlige, varme blikket, det faste håndtrykket og det brennende engasjementet.

Asmin kuttet studiene sine i business og administrasjon rett etter jordskjelvet. Overklassegutten fra Abbottabad, sønnen av juveleren med stor forretning i Dubai, meldte seg til frivillig tjeneste i Balakot.

Sammen med en gruppe andre unge, sterke, frivillige menn, står han for matlevering til de mest ufremkommelige stedene og til de hardest rammede bøndene i fjellområdene.

— Mitt hjerte blør for dem, og jeg orker ikke engang å tenke på hvor mange av dem som kommer til å dø når snøen kommer, sier Asmin.

For om det var Allah som slo til så grusomt i oktober, så må han ha angret seg, i hvert fall en smule. For været etterpå har vært på jordskjelvofrene og hjelpearbeidernes side, så langt. Det har vært mye mildere enn det pleier. Snøen lar, takk og lov, vente på seg, unntatt i de aller høyeste fjellene.

— Men snøen kommer. Det er bare et tidsspørsmål, sier Asmin bekymret. - Og menneskene kommer til å dø denne vinteren. Hvordan skal vi klare å få gitt dem ly og mat? Mange av teltene som er gitt, så langt, duger ikke for dette klimaet. Det må barakker til. Vår organisasjon har knappe matrasjoner som består av hvete, olje og mais, men etter mars er det slutt. Da har vi ikke midler til mer. Nå går vi med førti kilos oppakning til fjellbøndene og deres familier, til fots, der hvor jeepene må gi opp. Men jeg gruer meg hver dag til et væromslag. Hva skal vi gjøre etter den tid? Under Asmin.

Vi står og snakker sammen i en støvete gate, oppe på en haug av steiner og forvridde armeringsjern.

Asmin bærer et skilt på den blå genseren sin som forteller hvilken organisasjon han representerer.

Det strømmer folk til ham for å fortelle at de er sultne, at de ikke har tak over hodet, at de lider. Gamle karer har gått i dagevis fra sine fjerntliggende bygder i fjellene for å fortelle om hvor mange av deres som er døde, og hvor mange det er igjen som behøver hjelp.

— De pleier å begynne med å presisere at de ikke er tiggere, disse verdige, sterke fjellbøndene. Men hva skal de gjøre? De vet, av erfaring, noe om hvor tøff vinteren er. De vet, like godt som jeg, at uten hjelp dør de, sier Asmin.

Han har tårer i øynene når han forteller.

Vår tid er snart over.

Tariq er kommet. Det er på tide å returnere til den trygge, norske leiren i Abbottabad før mørket siger på.

Det er da Asmin ser på meg og sier:

— Forresten, jeg glemte visst å si det ... Min familie ble også hardt rammet under jordskjelvet. Jeg mistet fire av mine eldre brødre. Nå er vi bare to igjen, min bror på 23 og jeg. Også min bror kuttet studiene og meldte seg til frivillighetsarbeide for fjellfolket. Hva annet kunne vi egentlig gjøre? sier Asmin.

HÅPET: I veikanten underviser Liagat Hussain sine 66 elever mellom 5 og 10 år. Alle underlevde jordskjelvet, som ved et under. FOTO. ODDLEIV APNESETH