PUK DAMSGÅRD

Forfatningen forbyr å snakke om etnisk skille, og regjeringen oppfordrer drapsmenn til å si unnskyld til ofrene, som igjen skal tilgi. Men mye tyder på at det er altfor store krav å stille til befolkningen.

Folkedomstol

Danacene Mwitende og de andre mennene drakk bananøl sammen om kvelden, etter at de hadde kastet jord i gravene. Like før hadde de slept byens tutsi-barn ut av husene, slått dem i hjel og kastet likene ned i hull de hadde gjort klare. Så dro de på et nytt drapstokt, til en landsby i det sørlige Rwanda.

Det forteller et vitne til de ni dommerne. De sitter i skyggen under trærne og lytter til beretninger om tiltalte Mwitende. Etter 12 år er dagen endelig kommet da han kan få avsluttet sin sak ved en folkedomstol — de såkalte gacacas. Han har allerede sonet syv år i fengsel.

— Så du Mwitende ved graven, spør dommeren vitnet.

— Ja, jeg var selv i ferd med å slå i hjel, og jeg så at han gjorde det samme med en machete. Jeg kjente ham igjen, fordi vi begge deltok i massakrene. Vi er venner.

— Reis deg opp, kommanderer dommerpanelet den tiltalte.

— Hva har du å si til vitnets forklaring?

— Det er riktig bortsett fra én ting. Jeg hadde ikke machete. Jeg drepte barna med en trestokk.

Oppgjør med fortiden

Rwandas befolkning gjenopplever grusomhetene fra folkemordet i 1994. Den 15. juni startet rettsforhandlinger i mer enn 12.000 folkedomstoler rundt om i landet, der de mistenkte blir stilt til ansvar for sine misgjerninger. Den tutsi-dominerte regjeringen har besluttet at veien til rettferdighet og forsoning mellom ugjerningsmennene og ofre skal gå gjennom gacacas. Alle andre enn «kategori 1»-forbryterne - som er hovedmennene bak folkemordet - skal straffes i lokalsamfunnene. Ellers ville det ta for lang tid å nå igjennom 700.000 rettssaker, og regjeringen ser det som viktig at alle som deltok i massakrene blir straffet.

Det bor ca åtte millioner mennesker i Rwanda, så det er en stor del av befolkningen som er tiltalt.

Regjeringen med president Paul Kagame i spissen kjører en klar strategi i et forsøk på å lege samfunnet.

I 2003 ble det bestemt i forfatningen at Rwanda skal utrydde etnisk oppdeling. Dette betyr konkret at regjeringen ikke lenger ønsker at befolkningen og mediene bruker begrepene hutu og tutsi - til tross for at etnisk oppdeling nettopp var årsaken til folkemordet, og dermed hvem som hovedsakelig var kriminell og offer. Istedenfor skal befolkningen omtale seg som rwandere. Ordlyden i forfatningen er indirekte med på å legge en demper på debatten i mediene, for begrepet «oppdeling» kan tolkes fritt etter skjønn, og flere journalister er blitt anklaget for å oppmuntre til etnisk hat i situasjoner der de snarere er kommet med kritiske bemerkninger vendt mot regjeringen.

Folk kan ikke glemme

Journalist Gabriel Gabiro som arbeider for flere utenlandske medier, taler ham midt imot. Han skriver primært om rettsforfølgelsen og forsoningsprosessen.

— Uavhengig av etnisitet er det for tidlig å be folk om å glemme. Selv om folk ikke nevner det offentlig, så er de svært opptatt av dette, sier Gabriel Gabiro.

Regjeringen kjører parallelt en politikk som oppfordrer drapsmenn til å si unnskyld til de pårørende. Samtidig ber regjeringen de etterlatte om å tilgi og forsone seg med ugjerningsmannen i håp om at det kan bidra til fredelig sameksistens.

— Freden eksisterer kun på overflaten, og den er påtvunget. Hvis du virkelig kommer inn på rwanderne, så stikker verken unnskyldningen eller tilgivelsen så dypt. Konsekvensen blir at vi feier alt under teppet, og dermed vil problemene komme tilbake, sier han, som nylig fulgte en ugjerningsmann tilbake til offerets familie. Her ble den dømte truet på livet hvis han viste seg hos familien igjen.

Vanskelig å tilgi

Dommerne har satt seg. Vinden hvisler forsiktig i trekronene over plassen. Nå skal dommen forkynnes. To små gutter spankulerer forbi dommerpanelet med armene om hverandre.

Dommeren leser opp at Mwitende er skyldig i to angrep rettet mot barn. Mwitende unngår fengsel, for han har allerede sittet inne de syv årene han er dømt til. Men han skal innen tjue dager betale tilbake 10 kilo bønner som han har stjålet. Mwitende er en fri mann som kan vende tilbake til huset sitt.

Samtidig står Genevieve Nyirambugas slanke kropp bøyd over stokken. Det har vært en tung dag i retten der hun har lyttet til alle detaljene om hvordan barna hennes ble drept.

Mannen som drepte barna hennes kommer til å bo ved siden av henne, men de snakker aldri sammen. Heller ikke selv om han har sagt unnskyld og hun offisielt har tilgitt ham.

— Jeg har ikke krefter til å sette meg imot dommen. Jeg må bare akseptere den. Jeg får ikke barna mine tilbake likevel.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

NIELSEN ESBEN
NIELSEN ESBEN