Selvsagt skal man være forsiktig med å bagatellisere. Men den norske utenriksministeren og hans følge var neppe noe spesielt utvalgt mål for Taliban.

Serena Hotel er et hotell som benyttes mye av utenlandske politikere, journalister og bistandsarbeidere. I likhet med tilsvarende hotell i andre krigssonebyer blir det dermed et bombemål.

Dette er det første angrepet mot et hotell i Kabul siden Talibans fall høsten 2001.

TALIBAN VAR RASKT ute og erkjente at organisasjonen sto bak det som synes å være et velorganisert og godt planlagt angrep.

Slik sett var angrepet en maktdemonstrasjon. Taliban har som uttrykt mål å jage alle utlendinger som samarbeider med Karzai-regjeringen, ut av Afghanistan. Enten det nå er soldater eller bistandsarbeidere.

Mot slutten av fjoråret begynte Taliban for alvor å ta i bruk selvmordsaksjoner for å nå sitt mål. I desember ble det gjennomført to i Kabul der tretten personer mistet livet. Senere i desember ble det gjennomført et rakettangrep mot boligen til guvernøren i Kabul. Her mistet fem mennesker livet.

Angrepet hadde sterke fellestrekk med tilsvarende angrep mot USAs konsulat i Jeddah i Saudi-Arabia og USAs ambassade i Syrias hovedstad, Damaskus. Også der var angriperne kledd i politiuniformer og tok seg gjennom sperringene med bil.

SITUASJONEN I KABUL, og i store deler av Afghanistan, er ustabil. Det gjelder ikke bare for utlendinger, men også for en krigstrett sivil befolkning.

Og fred og demokrati er langt unna.

For Taliban var gårsdagens angrep mot det som karakteriseres som det «sikreste stedet i Kabul» en viktig symbolseier. Like mye som det har adresse til utlendinger som bidrar til gjenoppbyggingen og forsøkene på å forbedre sikkerhetssituasjonen i landet, har det også adresse til den afghanske befolkningen: Se hva vi kan gjøre!

Og det er en bekreftelse på at det er lite positivt nytt i vente for Afghanistan i 2008.

Volden er blitt verre, i sør og i øst lykkes det verken for britiske, kanadiske og amerikanske styrker å få kontroll med Taliban-styrkene.

Det hemmer også utviklingsarbeidet i disse delene av landet. For folk flest er det lite meningsfullt å være vitner til krigens gang. Bare i nord, der Norge er spesielt engasjert, er det en viss fremgang. Men også her forstyrres en slags idyll av militante «røverbaroner», ofte med bånd til Taliban.

FOR TALIBAN ER igjen i ferd med å bli en maktfaktor som bidrar til at utviklingsprosjektene stamper i motsjø.

Mens Taliban for 2-3 år siden hadde problemer med rekrutteringen, har organisasjonen nå innflytelse stort sett over hele landet.

Dette skyldes blant annet at politi, og rettsvesen, har begrensede ressurser og kapasitet, og at president Hamid Karzai nøler med å sette i verk tiltak som kan sette en stopper både for opiumdyrkingen og den korrupsjonen den fører med seg.

Og det internasjonale samfunnet har problemer med å forstå hvordan det afghanske stammesamfunnet fungerer.