Bildet av ti blodige lik på forsiden av Bihar Times torsdag – samme dag som årets Raftopris ble kunngjort, illustrerer hovedbudskapet i stiftelsens begrunnelse for årets tildeling:

I India – også omtalt som verdens folkerikeste demokrati – blir millioner av mennesker født inn i et sosialt og kulturelt system som bryter fundamentalt med ideen om at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.

DE TI AVBILDET på forsiden av Bihar Times var slått i hjel av en rasende mobb, angivelig fordi de hadde brutt seg inn i et hus, stjålet noen gull— og sølvsmykker og et mindre pengebeløp.

Skyldige eller ikke: Straffen står på ingen måte i rimelig forhold til forbrytelsen.

Politiet var sent ute med å gripe inn, til tross for at nærmeste politistasjon var varslet og ligger bare fem minutter unna.

To dager etter denne hendelsen ble en 60 år gammel mann slått i hjel og en yngre slektning rundjult. Det dreiet seg om strid om land, storbønder ville bemektige seg et landområde, eiet av regjeringen, der den drepte, hans slektning og deres familier hadde bodd i flere tiår.

Og i samme område er barn blitt angrepet og skamklippet.

De er daliter – Indias ulykkelige kasteløse. Og de som er høyere enn dem på, for oss som er vokset opp i et egalitært samfunn, Indias uforståelige og kompliserte sosiale og kulturelle rangstige, har alle rettigheter. Det er mobbens justis – borgervernet – som gjelder.

NYHETEN OM MOBBENS herjinger har ikke nådd vestlig presse. Like lite som nyheten om årets Raftopris inntil i går ettermiddag hadde nådd førstesidene i indiske medier.

Men det som har skjedd i Bihar den siste uken, har så langt jeg kan bedømme satt fart i en diskusjon om Bihar er en lovløs delstat der selvfølelse og selvrettferdighet går foran menneskeverdet.

Som en skriver på en blogg i Bihar Times i et forsvar for lynsjestemningen i den lokale mobb: «Har du noen gang forsøkt å anmelde en sak til politiet?».

Av det kan utlegges: Politiet har ikke reagert tidligere. Da må vi ta loven i egne hender.

ÅR OM ANNET har tildelinger av Raftoprisen i utgangspunktet ført til flere spørsmål av typen «hvem, hva, hvorfor» enn bifallende kommentarer. Det har ikke vært tale om «opplagte» kandidater, selv om det har vært viktige saker og personer.

Men prisens fortsatt korte historie forteller oss at Raftostiftelsen hele tiden har levd opp til idealene som ligger til grunn for opprettelsen av prisen, at de «glemte» eller ikke oppdagede skrøpelighetene som verden strir med kommer i fokus. Derfor er det heller ikke noen tilfeldighet at flere av prisvinnerne senere er blitt tildelt Fredsprisen for sin uegennyttige innsats.