Bergens Tidende var i går inne idrettshallen i Astrodome, som nå huser 18.000 orkanflyktninger fra New Orleans. En sikkerhetsvakt sjekker alle som kommer inn. Hensikten er å hindre at noen skal klare å smugle inn våpen eller narkotika. Men den kjappe titten ned i vesken kan umulig avsløre noe som helst.

Innenfor dørene ligger en halvspist sandwich tråkket ned i gulvet. En gammel mann har segnet om ved veggen. Han enser oss ikke. Vi går gjennom den halvmørke korridoren, møter de utslitte som er på vei ut for å se litt dagslys. I enden av gangen åpenbarer hallen seg. Synet er overveldende.

Hav av mennesker

Vi står langt opp på tribunen, og ser ned på et skittent hav av mennesker, langt der nede. Det er ikke ett hvitt ansikt å se. Gulvet i den 12.000 kvadratmeter store hallen er dekket av feltsenger og mennesker ligger og sitter tett i tett. I tribunekorridorene, der tilskuere vanligvis kan kjøpe popcorn og brus når det er sportsarrangementer i hallen, har hundrevis funnet ly bak stolradene. En baby ligger naken på en feltseng. To små guttebarn ligger under et møkkete pledd i nabosengen. På gulvet sitter en ung kvinne og våker over barna, med en vannflaske i hånden.

Lyden er dempet og tung i den enorme hallen. Søppel ligger strødd. Mange går rundt med poser, og plukker opp det de finner. Hallen har samlet de fattigste av de fattigste. De hadde lite før orkanen Katrina traff land sist mandag. Nå har de ingenting.

— Myndighetene sviktet oss

Utenfor treffer vi Dawn Jarrell (36). Tvillingdøtrene Kendra og Nikkia (begge 9) og minstegutten Darren Norberg junior (2 1/2) dilter etter.

— Jeg klarer ikke mer. Kan du hjelpe meg?

Trebarnsmoren har fått utdelt en pose med leker, bleier og rene klær til barna. Selv eier hun bare den blå batikkjolen hun står og går i, og en liten sekk med mobiltelefon, en kalender og noen papirer. Hun begynner nesten å gråte når vi tilbyr henne hjelp med den tunge posen.

Historien hennes er hjerteskjærende, men langt fra unik. Familien bodde i bydelen Hollygrove i New Orleans. Det er bare tre uker siden de flyttet inn i det lille huset, med to soverom, en stue og et lite kjøkken. De var i gang med å starte et nytt liv da alt raknet. Tirsdag morgen våknet Drew av vannet som strømmet inn i huset.

— Da jeg sto opp fra sengen, rakk vannet meg til knærne. Innen vi rakk å komme oss ut av huset, sto jeg med vann til brystet.

— Hvorfor forlot dere ikke byen før orkanen?

— Jeg har tre barn, så å si ingen penger, og ikke noe sted å dra, er det enkle svaret.

Hun brukte nesten to dager på å svømme og kare seg ut av byen. Minstegutten plasserte hun oppå en svær isoporeske, som hun dyttet foran seg.

— Jeg vil ikke tenke på hva barna mine har sett. Vi måtte dytte vekk lik, døde hunder, avføring for å komme oss frem. Jeg skar meg opp på gjerder og vrakgods som var gjemt under vannet. Myndighetene var de eneste som hadde hatt makt og mulighet til å få oss ut derfra. De sviktet oss. De etterlot oss for å dø.

Ektemannen savnet

36-åringen er veltalende, men må lete etter ordene. Hun har ikke sovet på flere døgn. Barna hennes er veloppdragne, men vil helst utforske alle de nye lekene som ligger i posen.

— De sier ikke et ord om alt de har sett. Det bekymrer meg litt. Etter at vi kom hit til Astrodome virker det nesten som om de har glemt hva som har skjedd, sier hun.

Hun leter fortsatt etter ektemannen Darren Norbert senior, som er faren til hennes yngste sønn.

— Jeg har ikke sett ham siden han dro på jobb søndag kveld. Han jobber som sikkerhetsvakt, og dro av gårde for å hjelpe til med orkanforberedelsene. Jeg vet ikke hvor han er. Jeg vet ikke om han er i live.

Hun har ringt det offisielle pårørendenummeret kontinuerlig, helt til kontaktkortet på mobilen var tomt.

— De kunne ikke hjelpe meg. Hjelpeapparatet er bare en tom runddans. Jeg bare ber om at han er i live og i sikkerhet.

I fortvilelsen takker hun likevel Gud for at barna er uskadd. De har fått rene klær, mat og drikke i Astrodomen. Men Dawn er fortsatt usikker på om de er trygge.

— Jeg har hørt så mange historier her inne, om vold og overgrep. En mann skal ha forgrepet seg på et barn som var yngre enn mine jenter. Nå er jeg livredd for å slippe dem ut av syne.

En ukjent kvinne setter seg ned på benken ved siden av oss. Hun har med seg en liten gutt i barnevogn. Snørr renner fra nesen hans. Dawn bøyer seg ned i posen for sjekke om de har papirlommetørklær. Hun finner ingenting, men huker seg ved siden av den lille gutten, løfter kjolekanten og tørker nesen hans.

— Hvordan klarer du å ha omsorg for fremmede i en situasjon som denne?

— Jeg henter styrke når jeg kan hjelpe andre, svarer hun.

SIKKERHETSJEKK: Dawn Jarrell (36), sønnen Darren Norbert jr. (2 1/2) og tvillingdøtrene Nikkia (9) og Kendra (ikke på bildet) er blant de 18.000 som har søkt tilflukt i den gigantiske idrettshallen. De forlater bygningen så ofte de vil, men blir ransaket hver gang de skal inn igjen.<p/>FOTO: KRISTINE NYBORG