Den som ikke vet bedre, kan tenke at valglokalet i Aleksandria er som alle andre valglokale på bygden i Hviterussland. På den lokale skolen, i enden av en hullete og utrolig sølete vei, er alt på stell: To avlukke bak tunge, fiolette plysjforheng, utstyrt med stol, bord, leselampe og penn. På veggen en plakat med de fire presidentkandidatene. Bak et bord ved vinduet; lederen for den lokale valgkommisjonen, Tatiana Kavalova, og hennes sekretær, Svetlana Baranova.

Bordet er pyntet med det hviterussiske flagget og noen forgylte strå, foran seg har de den håndskrevne listen over hvem som alt har stemt. Den gule urnen har fått 33 stemmesedler; det er mer enn en tidel av de 300 velgerne her, enda det bare er tirsdag og valget egentlig først skjer søndag.

Stødig fremgang

Fru Kavalova er sikker på at fremmøtet blir på minst 99 prosent. Den ene prosenten – som skulle utgjøre nøyaktig tre sjeler – kan være gamle eller syke som ikke greier turen, mener Kavalova, som er matematikklærer ved skolen.

Dessverre er hun selv for ung til å ha undervist valgets hovedperson. I utlandet er han mest kjent som Europas siste diktator; beryktet for å sperre inne opposisjonelle og arrestere utfordrere til presidentvervet, for å stenge aviser han ikke liker, for fortsatt å holde på mye av den sovjetiske, statlige planøkonomien.

I Aleksandria, som på det meste av den hviterussiske landsbygda, er han en stor, nasjonal helt.

Derfor er det også logisk at det gamle, blåmalte skolehuset der Lukasjenko var elev nå er gjort om til et lite museum. Journalister på besøk må melde seg på rådhuset et par mil lenger sør. Først etter et grundig foredrag av administrasjonens nestleder om den stødige fremgangen dette landbruksdistriktet opplever, tross alle problemene med Sovjetunionens sammenbrudd og den internasjonale isolasjonen, er han villig til å vise frem museet.

Av de fem beste

På skoleveggen henger kartet over de «Samente sovjetiske sosialistiske republikker» sammen med portrettet av Engels og Lenin. Sistnevnte har også bidratt med et sitat, gjengitt av en barnehånd: «Lære, lære, lære. V. I. Lenin».

På Lukasjenkos pult, ikke aller fremst, men kledelig beskjedent i andre rekke ved veggen, står en lite treskilt med presidentens navn, sammen med et blekkhus og en globus. Opposisjonen kan gjerne påstå at presidenten ikke er en spesielt oppvakt mann, men på veggen henger klassevurderingen fra 1968-69 for klasse 8A. Der er Aleksander Lukasjenko oppført som en av bare fem elever med beste eller nest beste karakter.

Også i det nye skolebygget ved siden av er det et lite museum over Aleksandria, og en monter er viet presidenten: Et bilde viser at barten var på plass allerede da han som tiendeklassing møtte sin kommende kone.

I nøye innøvd foredrag forteller fem av elevene om skolen – men mest om Lukasjenko. Om æren som ble hans mor til del da hun fikk føde slik et barn, om hvor vakker og omsvermet han var som ung.

De har alle hilst på presidenten. Han var senest i fjor innom Aleksandria to ganger. Og niendeklassingen Anna Zuljowas bestemor underviste ham i matematikk.

Hest og kjerre

Selv om små landsbyer som Aleksandria har den største fattigdommen i Hviterussland, er det også her presidenten har sine mest trofaste velgere. Innlagt vann ingen selvfølge, folk med hest og slede er et vanlig syn langs veiene. Likevel regner de Lukasjenko som deres mann. Før han begynte i politikken var han leder for et landbrukskollektiv – et kolkos, og han holder fortsatt fast ved kollektivmodellen.

Slik er Seda Stepanjan (56) ikke i tvil om hvem hun eller naboene kommer til stemme på, selv om hun lever i dyp fattigdom, et kort steinkast fra Lukasjenkos barndomshjem. Huset han vokste opp i er revet, og tomten gjort om til en liten ærespark, med to små paviljonger og et stakittgjerde rundt. Mannen fra kretsforvaltningen spøker med at det er presidentens ranch; ikke så fin som George W. Bushs, men så er han også en beskjeden mann.

Forbyr demonstrasjoner

Seda fikk huset gjennom jobben på kolkoset. Både hun og mannen er pensjonister. En jordlapp, noen høner, en ku og noen griser gjør at de greier seg på et vis. Vann henter de i brønnen. Og selv om pensjonen er liten, så øker den litt nesten hver måned, forteller 56-åringen.

– Presidenten gjør bare gode ting. Han sier på tv at alt skal bli bra, og det tror jeg på, sier Seda.

De fleste observatører mener at Lukasjenko er så populær i Hviterussland, særlig på bygdene, at han kunne holdt helt frie valg og uansett vunnet.

I stedet har han pådratt seg internasjonal vrede blant annet for å dominere fullstendig i radio og fjernsyn, som er statlig kontrollert. En ny lov gir fengselsstraff for den som sverter staten, også fornærmelser mot presidenten kvalifiserer til fengsel. Demonstrasjoner er generelt forbudt.

Lukasjenko har også fått pepper for at valglokalene åpnet allerede i går, fem dager før valgdagen. Det gjør det umulig for valgobservatørene å kontrollere hva som faktisk havner i urnene, presidentens folk kan fuske fritt, mener kritikerne.

– Bare tull. Vi passer på. Valget er fullt ut demokratisk. Dessuten trenger landet ro og orden, sier valgkommisjonsleder Tatiana Kavalova i Aleksandria.

STOLTE AV PRESIDENTEN: Maxim Iwanow, Julia Romanova og Anastasia Giner (til høyre) er alle stolte over å gå på samme skole som president Aleksander Lukasjenko, og holder gjerne foredrag om ham for utenlandske gjester. FOTO: GORM K. GAARE