Det er neste søndag, 18. mars, Finland skal velge ny Riksdag med 200 representanter til å styre landet de neste fire årene. Det er synd å si at det er direkte kampgny som rir finske politikere for tiden. Mette mennesker slåss ikke.

Trass i politisk fred og fordragelighet ser det ut til å bli en uhyre jevn og spennende innspurt likevel. En blodfersk meningsmåling som storavisen Helsingin Sanomat har offentliggjort viser at de tre største er jevnstore. Sosialdemokratene har 23,5 prosent, mens Senterpartiet har 23,3 og det konservative Samlingspartiet 21,1 prosent. Endringene fra måneden før er knapt registrerbare.

Det eneste som er sikkert er at det er høyst usikkert hvem som blir statsminister.

Selv om Matti Vanhanen er populær og respektert langt utenfor eget parti, hjelper det lite hvis sosialdemokratene skulle vinne på målstreken. Det er nemlig blitt en tradisjon at det største partiet skal ha statsministeren — uansett.

En uskreven lov

Henrik Width, som er presseråd ved den norske ambassaden i Helsingfors, forklarer denne automatikken med at det siden 1990 er blitt en uskreven lov i det politiske miljø at det skal dannes en flertallsregjering der valgvinneren får regjeringssjefen. I en slik kabal viser finnene en pragmatisme som virker ganske fremmed på oss.

Det er for eksempel ingenting i veien for at sosialdemokratene og Samlingspartiet kan se seg tjent med å regjere sammen.

— Men etter all sannsynlighet fortsetter den nåværende koalisjonen, mener Width.

En annen eiendommelighet ved finsk politikk gjelder Svenska folkpartiet som både er lite og viktig på samme tid. Dette politiske samlingspunktet for den svensktalende minoriteten - i hovedsak i kystområdene - har vært med i alle finske regjeringer de siste 28 år. Det har som viktig formål å være regjeringsparti, uansett hvem som styrer og dominerer i politikken. Å ha taburetter gir uansett innflytelse.

Finsk storsinn?

Og det har på merkelig vis fått sin vilje. Det er for lengst blitt en del av den politiske kultur at en koalisjonsregjering skal ha med seg et av småpartiene, enten man trenger det eller ei. Kanskje et utslag av finsk storsinn? Men enkel matematikk viser i hvert fall at sosialdemokratene og Senterpartiet til sammen har 108 av Riksdagens 200 representanter, og kunne derfor gitt katten i alle andre. Likevel er Svenska folkpartiet med sine åtte mandater inne i varmen og nyter maktens sødme.

Den samme lengten etter makt har miljøpartiet De Grønne som er nesten dobbelt så stort som Svenska folkpartiet, regnet i antall representanter i Riksdagen. De Grønne har gjort det krystallklart at de ønsker en plass i det nåværende regjeringsselskapet. At Vanhanens koalisjon sikter på å bygge enda et kjernekraftverk er intet hinder.

Nei, pragmatismen er nær sagt på alle plan viktigere enn egne partiprinsipper.

Stemmer på personer

Finsk politikk er mye mer enn her til lands et spørsmål om tillit til topplederne personlig. Folk stemmer mer enn vi er vant til på den de liker og har mest tiltro til, så kommer partinavnet i annen rekke. Også slik sett er finnene pragmatiske, nær sagt til fingerspissene. Samtidig forteller dette at de politiske skillelinjene er marginale - personlig dyktighet avgjør. Aner vi ikke en aldri så liten parallell til mekanismene som slår ut når nordmenn skal velge representanter til kommunestyrene?

På den bakgrunn er statsminister Matti Vanhanen Senterpartiets viktigste trumfkort (se annen artikkel på denne siden).

Går så det griner

Finnene er fornøyd med tingenes tilstand og er lite innstilt på politiske eksperimenter. Valgkampen har derfor på ingen måte «tatt av». Det er egentlig ikke det minste rart, for det økonomiske oppsvinget etter kriseårene tidlig på 90-tallet er som et eventyr.

Selv om ledigheten er rundt åtte prosent, går økonomien så det griner. Den høyteknologiske eksportindustrien, med Nokia i førersetet, legger grunnlaget for en velstand som er på topp i Norden. Det sosiale sikkerhetsnettet for eksempel er på flere måter et godt stykke foran det vi finner i nabolandene. Det er nok å se på pensjonsytelsene som er de beste i hele Norden. De ligger himmelhøyt over nivået i Sverige og Norge.

Få med svart hudfarge

Finland går på mange måter sine egne veier. Det gjelder bl.a. i innvandringspolitikken, og fremfor alt i asyl- og flyktningpolitikken, der det er bred enighet om å være ytterst restriktiv. Du skal lete lenge for å få øye på mennesker med svart hudfarge. Statsminister Vanhanen har ryggdekning i så å si alle partier når han uttaler at 750 nye flyktninger i året er et passende antall.

Utenlandsk arbeidskraft er riktignok like mye velkommen der som i Norge, simpelthen fordi høykonjunkturen har skapt stort behov for ledige hender - fremfor alt i anleggs- og bygningsindustrien. Trass i rundt 8 prosent ledighet kan vi i dag telle 15.000 estiske bygningsarbeidere i Finland.

Dette skaper ingen politisk strid, heller ikke i valgkampen. Finske fagorganisasjoner holder dessuten minst like streng kustus som sine norske organisasjonsbrødre på arbeidsgiverne for å unngå sosial dumping.

På den annen side er det en russisk minoritet på rundt 20.000 som er bosatt i og rundt hovedstaden. Enkelte har et vaktsomt blikk rettet mot disse naboene fra øst, ikke fordi de utgjør noen som helst trussel, men mer fordi de åpenbart har en formeringsevne og -vilje som overstiger Suomis folk. De holder godt sammen, og har endatil sin egen radiostasjon.