— DERSOM DET VAR OSS , de politiske journalistene, som stilte til valg, ville vi ha blitt utsatt for et enormt press for å trekke oss. Dersom velgerne hadde vært en skikkelig domstol, og vi journalister tiltalt for bedrageri, kunne vi i beste fall ha sluppet unna med full tilståelse. Og at vi skrev under erklæringen om at vi alle er idioter, skriver John F. Harris og Jim VandeHei i den politiske webavisen Politico.

Begge var i flere år de mest toneangivende i den politiske dekningen i Washington Post, og blant de mest trofaste gjestene i selskapet av etablerte journalister i Washington.

For ett år siden brøt de ut fra sine prestisjejobber, og ble med i oppstarten av den alternative nettavisen som utelukkende dekker nasjonal politikk.

PÅ POLITICO PUBLISERTE de før helgen artikkelen «Hvorfor journalister tar feil» som har fått bloggsidene til å eksplodere.

Anklagene er ikke ukjent: Korpset av politiske journalister er som en klubb. De skriver for hverandre, møtes i baren om kvelden og blir som en stor familie - med god distanse til velgerne.

Det som utløste selvransakelsen var feilvurderingene i New Hampshire. Harris og VandeHei mener New Hampshire ble et kroneksempel på sykdommer og feil som rir journalistikken.

Hillary Clinton vant, men ifølge pressekorpset var det bare Barack Obama som kunne vinne. Det var ikke bare meningsmålingene som var feil. Valget ble dekket som et hesteveddeløp. Journalistikken var fordomsfull og uten evne til å forstå velgerne, hevder artikkelen.

Harris og VandeHei tar en rundreise i de feilaktige historiene som er blitt presentert i valgkampens gang:

Først historien om «John McCain er død» fra i fjor sommer. Gjennomgangsmelodien var at han ikke hadde penger, sviktet på målingene og at valgorganisasjonen var kaos.

Men McCain vant New Hampshire. Han er den republikanske kandidaten som nå ligger best an.

Men først kom primærvalget til Iowa. Pressen skrev mye om at bare de kandidatene med sterk valgkamporganisasjon kunne vinne. Den pressen levnet minst håp var Mike Huckabee, som hadde den svakeste organisasjon i ryggen.

Men det var Mike Huckabee som vant.

SÅ VAR DET Barack Obama . Han kunne umulig vinne fordi hans budskap var nasjonal enhet, tverrpolitisk forståelse og borgerlig dannelse, mens de demokratiske velgerne ønsket et skarpere, mer konfronterende partipolitisk budskap.

Obama vant Iowa.

Men dette skulle bare være forsmaken på ydmykelsen. Etter seieren i Iowa ble Obama kronet som Demokratenes åpenbare favoritt, og Clinton som taperen som aldri kunne reise seg.

Men det var Clinton som vant.

Artikkelforfatterne foreslår at reportasjene for ettertiden utstyres med påskriften: «Vi vet ikke inntil velgerne har valgt.»

HARRIS OG VANDEHEI forklarer hvordan den politiske journalistikken endte opp som eventyrhistorier:

  • Hesteveddeløp-vanviddet: Journalister forlater familien til fordel for hotellrom og illeluktende valgkampbusser. De er blitt avhengige av spillet. Med blikket festet til meningsmålinger og lesertall, dekkes valgkampen som et hesteveddeløp.
  • Ekkorommet: På de bedre restauranter i New Hampshire og Iowa satt de samme journalistene. De spiste sammen, diskuterte sammen og klikket på de samme nettsidene.
  • Fordommer: Selv om de fleste jobber hardt for å skille personlige oppfatninger fra sitt journalistiske arbeid, mener Harris og VandeHei at mange mislykkes: Det var lett å like Obama - en svart mann som vant Iowa ved å forkynne evangeliet om forandring. Det var tilsvarende lett å mislike Hillary Clinton, som bærer på 16 år med anstrengt forhold mellom Clinton-familien og mediene.

Men ikke alt er dårlig. Artikkelforfatterne trekker ikke uventet frem sin egen nyskapning som eksempel på nye nettbaserte nyhetsformidlere som fører til mer åpenhet og allsidig dekning.

Men det viktigste og mest allmenngyldige tips er: Respekter velgerne. Og bruk tid til å finne ut hva velgerne egentlig mener og tenker.

Hvem vinner valget i USA? Diskutér saken her!

BRIAN SNYDER / REUTERS
JASON REED