Nå kommermeldingene: Dyr blir funnet ute langs grøftene. Noen tidligere eiere fant det for godt å putte levende kattunger eller valper i en kartong eller sekk, og kaste dem ut bilvinduet. Hobby-dyrene passer ikke inn i ferieplanene. De skal ut.

Vi har hørt om ungdommer som skyter måker bare for moro. Og om folk som går i hagene til andre og graver ned kaninene deres.

Det gjør vondtå lese dette, jeg kjenner en fysisk smerte. For jeg har en gave disse menneskene mangler: Evnen til å ta inn kjærligheten dyr uttrykker. Kjærlighetskraften i oss kjenner vi faktisk best når vi gir den. Og den tas imot. Alle som har hatt et nært forhold til dyr, kan fortelle om gleden det er å gi, og gleden ved hvor mye det blir satt pris på.

Dyrene responderer på deg som det mennesket du er. De snakker med kroppsspråk og lyder, hver lyd har sitt eget budskap. Visste du at det er forsket på, og bevist at hundenes bjeff uttrykker ulike intensjoner, som de har lært gjennom å samhandle med mennesker?

På Kattens Vern får vi ofte inn katter med dårlige eller ingen erfaringer med mennesker. Noen er traumatiserte og aggressive. Vi bruker lang tid på å temme dem, ikke alltid med hell. Men det kan være hjelp å få fra uventet hold:

Lille, forskremte Julius var livredd for alt som rørte seg. Han fikk eget stort bur med mat og egen hule. Selv etter lang tids forsiktige tilnærmelser og godsnakking ble han sittende lengst inni hulen sin og ville ikke spise. Hvem kan vel spise når en er så redd?

Vi prøvde deretterfosterhjem hos en kollega som hadde katten Mio fra før. De to fant hverandre etter kort tid. Mio vasket flokene vekk fra pelsen til Julius, vasket og koste. Sakte, men sikkert, ble Julius mer trygg. Terapeuten ble Mio, som Julius kunne nærme seg. Menneskemonstret ble etter hvert et menneske han kunne å stole på. Sakte ble mennesket en del av flokken Mio og Julius, og Julius ble adoptert inn i familien.

Noen vil bareriste på hodet av slike «bløthjertede» historier, hvorfor bry seg? Etter min mening går disse menneskene glipp av flotte opplevelser. Det å kjenne varmen inni seg når dyret kommer mot deg, legger seg på fanget ditt, og med hele seg viser at den er glad i deg, glad i kos og setter pris på nærheten.

Når jeg hører om plaging av dyr, skammer jeg meg over å være menneske. Hvordan klarer noen å kaste dyr? Ser de ikke lidelsen? Ligger det i kulturen vår at vår medfølelse kun skal strekke seg til andre mennesker?

[No available link text]

Den norske statsholdning til dyrevelferd vises ved den økonomiske støtten til pelsdyrnæringen, til en næring der dyr lider, fremfor å støtte organisasjoner som gir dyr terapeutisk og medisinsk behandling, kastrerer/steriliserer dem, temmer dem for adopsjon og driver folkeopplysning om dyrevelferd.

Den offentlige holdningen til dyr er at dyr kan utnyttes og påføres lidelse. Dette bidrar til å opprettholde holdningene noen folk har, at dyrene kan kastes ut når ferien kommer. At de kan stenges ute, uten tilgang til mat og vann. At måker kan skytes ned, for de er bare en plage uansett.

Vår nasjon viserabsolutt ingen storhet, og dyrevelferden er avhengig av dedikerte frivillige.

Har du tanker om dette? Skriv en kommentar i feltet under.