Jon Michelet, redaktør

— Jeg satt i Klassekampens redaksjon da meldingene om terrorangrepet kom. Den umiddelbare reaksjonen da vi så tv-bildene er vanskelig å beskrive. Jeg ble ikke sjokkert eller redd eller noe sånt. Det ga heller en klar, men ureflektert fornemmelse av at dette ville endre verden. Jeg husker at jeg tenkte at «fra nå av vil noe være forandret, fra nå av kommer mye rart til å skje».

Elisabeth Engum (27):

  • Jeg hadde vært på nattevakt, og våknet ved femtiden om ettermiddagen. Da slo jeg på tv-apparatet og fikk se terrorangrepene. Det første jeg tenkte var «Herregud, er det mulig?!» Mest av alt så det ut som en dårlig amerikansk actionfilm. Men jeg tenkte også at jeg var veldig redd for hvilke reaksjoner angrepet ville føre til. George Bush er ikke akkurat en type jeg har noen tillit til.

Harald Hanøy (81):

  • Jeg er gammel vet du, så jeg sitter ofte inne og ser på tv. Da jeg så angrepene i USA, tenkte jeg «at sånt kan gå an!?» Det der tror jeg ingen forventet ville skje. I begynnelsen husker jeg at jeg tenkte at dette kunne være begynnelsen på en krig. Men en krig begynner oftest på grunn av uenighet mellom forskjellige stater eller på grunn av maktbegjær. Her var det jo ingen av delene.

Kåre Willoch, tidligere statsminister

  • Da dette skjedde, var jeg på vei fra Oslo til Valdres i bil, og hørte hendelsene på radio. Min umiddelbare reaksjon var at «dette har vi da hørt før?» Kanskje tenkte jeg det på grunn av alle disse science-fiction-filmene, eller kanskje jeg forventet det etter arbeidet vi gjorde i «Sårbarhetsutvalget». Hele verden ble i grunnen vekket 11. september til noe fryktelig som svært mange forventet ville inntreffe før eller siden.

Kristian Helland, ordfører

  • Dette var samme dag som mediene oppdaget at jeg kom til å bli ordfører i Bergen. Jeg var på vei til intervju med TV-Hordaland da hendelsene ble kjent. På grunn av terrorangrepene ble vi sittende i tv-studio i en halvtime, nærmest lamslått. Det var rystende, nesten apokalyptisk. Først opplevde jeg det som nær uvirkelig. Senere forsto jeg hvilket grusomt angrep på vært åpne samfunn og hele vår sivilisasjon det var.

Gunnar Stålsett, biskop

  • Jeg var tilfeldigvis hjemme. Jeg slo på CNN og fikk akkurat sett det andre tårnet i World Trade Center bli truffet av flyet. Jeg opplevde det der og da som aldeles forskrekkelig. Det var slik at jeg ikke egentlig klarte å fatte hva som skjedde. Jeg var i sjokk. Det hele var nærmest uvirkelig, tankene mine gikk til slike Hollywood-filmer. Helt forferdelig.

Tom Inge Henriksen (44):

  • Jeg så det på tekst-tv, og slo på ekstrasendingen på NRK klokken fire om ettermiddagen. Først forsto jeg ikke hva som var skjedd, jeg trodde rett og slett ikke at det var mulig. Det så mest ut som en av filmene de lager i USA. Nei, det var rett og slett for sprøtt!

Jorun Løberg (59):

  • Jeg så hendelsene på tv og slo over på CNN med en gang. Da fikk jeg helt sjokk. Jeg har vært i New York flere ganger. Siden jeg har vært oppe i tårnene i World Trade Center to ganger, trodde jeg ikke det var mulig å ramme to så kolossale bygninger på den måten. Det hele virket nesten som science-fiction.

Torstein Dahle, RVs bystyregruppe

  • Jeg var i Bergen og holdt forelesning i skatterett. I pausen fikk noen beskjed på mobiltelefon om at to fly hadde kjørt inn i de to tårnene i World Trade Center, og at et fly hadde kjørt inn i Pentagon. Jeg prøvde ved hjelp av telefonen å finne ut om det virkelig var tilfellet. Min første reaksjon var at det hørtes helt fantastisk ut. Jeg trodde nesten ikke det var mulig.

Ebba Haslund Halvorsen, forfatter

  • Jeg fikk vite det av min mann som hentet meg etter en dikt-time. Vi slo på radioen i bilen. Alle sier det var så uvirkelig. Det syntes ikke jeg, selv om omfanget ikke gikk opp for meg før jeg så det på fjernsyn om kvelden. Det var så spektakulært og dramatisk at det måtte være regissert for tv. På den måten virker det mer overveldende enn den terroren som foregår over lang tid. Det er så mye terror i verden.

Marit Fardal (22):

  • Jeg var på skolen da jeg fikk vite det av min søster i Danmark som ringte og sa hva som var skjedd. Da jeg så det på tv, fikk jeg helt sjokk. Jeg ropte nesten på hjelp. Det var helt forferdelig, og jeg tenkte mye på de menneskene som var inne i bygningene og i flyene. Og så tenkte jeg på om noen jeg kjente kanskje var der.

Simen Johan Willgohs (15):

  • Jeg spilte badminton i hagen den ettermiddagen. Så gikk jeg inn for å se nyhetene på TV 2, som jeg pleier. Da jeg så terrorangrepene tenkte jeg at det der måtte bare skje før eller siden. Jeg hadde ventet på at noen ville ta hevn og gjengjelde det USA har gjort i både Vietnam og andre steder. Amerikanerne skaper seg nye fiender hele tiden, og det der kommer til å skje igjen og igjen.

Stian Moland (15):

  • Jeg var syk den dagen, husker jeg. Men om ettermiddagen var vi på Peppes Pizza, og der fikk jeg høre om hva som hadde skjedd. Om kvelden så jeg det på tv, og da tenkte jeg at det er helt sykt at noen kan gjøre noe sånt. Og så tenkte jeg på hvordan noen kunne være så dum, de måtte jo forstå at de ville bli henrettet med en gang de ble tatt. I ettertid vet vi jo at de ikke brydde seg om det akkurat.

Iris Ramona Almeland (14):

  • Jeg fikk telefon fra en venninne som helt i hundre sa at jeg måtte se på tv med en gang.. Men jeg trodde ikke at det jeg så egentlig var mulig. Først etter å ha sett det om igjen og om igjen forsto jeg at det var sant. Jeg husker også at jeg tenkte at jeg ikke håpet det ville utvikle seg til noe verre.

Trond Waage, barneombud

  • Jeg satt i telefon med FN om det viktige internasjonale barnetoppmøtet i New York, og hørte da alarmen gikk over hele byen. Min umiddelbare reaksjon var «hvilken forferdelig katastrofe!» deretter tenkte jeg hvordan vi skulle klare å gi barn og unge en fornuftig forklaring. Og ikke minst tenkte jeg på hva det ville bety for barnetoppmøtet, som ble utsatt til midten av mai.