Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Dagboken, 8. april

Dagboken, 9. april

Dagboken, 10. april

Dagboken, 11. april

Dagboken, 12. april

Dagboken, 13. april

Dagboken, 14. april

Dagboken, 15. april

Dagboken, 16. april

Dagboken, 17. april

Alle husker vel de uttallige demonstrasjonene i den forrige Intifadaen som begynte på fredelig vis, men ofte utviklet seg i svært voldelig retning da israelske soldater kom for å spre demonstrantene.

Palestinske barn og unge skrek politiske slagord. Soldatene skjøt tåregass og mange av palestinerne løp hjem med lommetørkle over nesen. De som ble igjen tok fram spretterter og slynger fra lommene sine, plukket opp sten fra gaten og siktet mot okkupasjonssoldatene. Soldatene, med skuddsikre vester og hjelm på hodet, skjøt for å forsvare seg. Gutter, og av og til jenter, kastet igjen. Altfor ofte endte det med at noen ble skadet eller drept av kuler fra israelske våpen. Likevel, denne formen for «kamper» virker nesten uskyldige i dag.

Det var alltid farlig for Vestbreddens barn å demonstrere mot den israelske okkupasjonsmakten. Nå er slik atferd for selvmord å regne. Det er bra at mennesker i London, Kairo, Paris og Bergen demonstrerer for palestinernes sak nå som barna og ungdommene på Vestbredden ser ut til å ha måttet gi seg, i hvert fall for en stund.

For en uke siden var jeg med i et demonstrasjonstog. Det er ikke stort farligere å demonstrere i Arrabeh akkurat nå, enn i Bergen. Israelske myndigheter vet at hvis de i disse dager provoserer palestinerne i Israel for mye, vil Israel få enda et uhåndterlig problem. Derfor foregikk demonstrasjonen her i Arrabeh uten israelsk politi tilstede.

Demonstrasjonen startet utenfor den eldste moskeen i Arrabehs sentrum. Først i toget gikk en gruppe barn med plakater. Deretter kom resten av demonstrantene, ja bortimot hele Arrabehs befolkning, med flagg og plakater. Til taktfast klapping ropte nesten samtlige slagord med skikkelig god rytme. Ett av disse var (oversatt fra arabisk); «Palestine is free, from the river to the sea». Andre var av den type som vanligvis er farlige å si her i Israel. Jeg skal ikke skrive dem.

Vi gikk nedover hovedgaten, svingte til venstre og igjen til venstre ved Martyrenes kryss. Dette krysset ligger like ved huset til en av de unge guttene som ble drept av israelsk politi her i Arrabeh i begynnelsen av al-Aksa-intifadaen for 16 mnd siden. Fremdeles vaier svarte og palestinske flagg for å minnes denne gutten, og plakater med bilder av ham henger overalt, spesielt mange i Martyrenes kryss.

Hvor mange tusen mennesker som var med i demonstasjonen, vet jeg ikke. Men det var en kraft i ropene fra menneskemengden som jeg aldri har opplevd maken til, en kraft som skyldes de sterke følelsene Arrabehs innbyggere har i forhold til det som skjer på Vestbredden.

Like etter Martyrenes kryss hørte jeg en voldsom lyd over oss og jeg så hundrevis av duer som fløy tett over toget. Jeg har aldri lagt merke til at det er duer i Arrabeh og tenkte ikke straks at det var klappingen og ropene fra menneskemengden som hadde fått duene til å samle seg rett over hodene våre.

Kraften fra demonstrasjonstoget, tanken på palestinerne på Vestbredden, tyngden av sønnen min som jeg hadde båret på gjennom hele landsbyen og et akutt behov for å drikke i den kvelende varmen, ja alt dette gjorde at jeg kjente meg ganske svimmel der jeg gikk og stirret mot duene i luften og ble ý det høres ganske tåpelig ut nå ý revet med et par sekunder da jeg hørte datteren min rope: «Mamma! Se! Fredsduer!!» For utallige hvite duer fløy faktisk over demonstrantene i Arrabeh!

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.