BAK NYHETENE

JØRGEN ULLERUP For vel et år siden marsjerte hundretusenvis av franskmenn i gatene for Jacques Chirac, men mest mot den høyreekstreme leder av Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, som på sensasjonelt vis hadde kommet videre til avgjørende runde av presidentvalget.

Nå, i mai 2003, er gatene i de franske byene fylt av like mange sinte demonstranter. De protesterer ikke direkte mot den franske presidenten, men mot hans borgerlige regjering ledet av statsminister Jean-Pierre Raffarin, som med sitt massive flertall i den franske nasjonalforsamlingen vil rokke ved et fransk tabu: pensjonene.

Chirac selv er overraskende taus. Det har han vært lenge nå, helt siden Irak-krigen, da noen i fullt alvor snakket om å innstille ham til Nobels fredspris for motstanden mot USAs krigsplaner. Siden har Paris hatt det travelt med igjen å lappe på vennskapet med USA, og stemte for USAs resolusjon i FN sist uke selv om planen for administrasjonen av Irak ikke likner mye på den som franskmennene hadde forestilt seg med en sentral rolle til FN.

Styrken av det amerikanske sinnet har overrasket i Frankrike. Den franske ambassadøren i USA protesterte forleden mot en antifransk kampanje av misinformasjon i amerikansk presse. Samtidig er fransk presse i dag langt mer avbalansert overfor USA enn før krigen, da det var svært vanskelig for pro-amerikanske holdninger å overleve i mer enn fem minutter. Aviser og tv er preget av like deler reportasjer om redslene under Saddam Hussein og om USAs besvær med å vinne freden.

Derfor handler det om raskt å få løst opp floken så Jacques Chirac og George W. Bush kan demonstrere forsoning når den amerikanske presidenten i begynnelsen av juni kommer til kurbyen Evian til G8-toppmøte.

En forbrødring vil gjenetablere Chiracs aura som en internasjonal leder og gi et tiltrengt pusterom fra de hjemlige problemer som inntil videre er umulige å forutse konsekvensene av — også for Chirac.

I de siste ukene har store deler av særlig den offentlige sektor forstyrret dagliglivet med streiker i protest mot en pensjonsreform, som så sent som onsdag i forrige uke av EUs økonomer ble betegnet som hastende og hardt tiltrengt. I tillegg har franske lærere stengt atskillige skoler i misnøye over undervisningsminister Luc Ferry, filosofen som ellers var et av regjeringens folkelige trumfkort.

Demonstrasjonene avslører velgernes lunefullhet, men også en kulturelt betinget lyst til å skrike sine protester i gaten. Franskmenn fremhever ofte sin egen rebelske ånd som en viktig arv fra revolusjonen i 1789 og senere fra mai 1968. Alle demonstrasjoner følges tett av media, som måler kampviljen på antall demonstranter. Gaten regjerer kanskje ikke, men den påvirker politikerne.

Samtidig kjemper de offentlig ansatte for sine privilegier bl.a. i form av et pensjonssystem som gjør dem bedre stilt enn privatansatte. Ikke underlig at 77 prosent av franskmennene i alderen 15-25 år i en fersk måling i avisen Le Parisien erklærte at deres mål er å bli offentlig ansatt.

Ett år etter at velgerne sikret regjeringen et komfortabelt flertall, gjør fagforeningene derfor nå alt for å forhindre at den kan gjennomføre sin politikk. Ironisk nok med bred støtte i befolkningen. I en meningsmåling i avisen Le Monde har 49 prosent tillit til fagforeningene i spørsmålet om pensjoner, mens kun 43 prosent har tillit til regjeringen.

Både Chirac og hans statsminister scorer imidlertid stadig historisk høye popularitetstall med henholdsvis 68 og 52 prosent støtte, men begge er på vei ned, avslørte en måling før helgen i ukemagasinet Le Point.

Den slags kan raskt ta fart i Frankrike, og risikoen er stor for Chirac eller i første omgang for hans statsminister Raffarin. Begge vet at Sosialistpartiet ett år etter ydmykelsen ved presidentvalget igjen lukter blod og har alliert seg med de streikende. Og begge vet at den tidligere borgerlige regjeringssjefen, Alain Juppé, under Chiracs ledelse gravde sin egen grav høsten 1995, da Frankrike ble rammet av massive streiker på grunn av et forslag om - pensjonsreform.