THOMAS HEINE

— Nei, ikke peke, sier den irakiske våpenhandleren Mazen kjærlig til sønnen sin Osama (6), som stolt poserer med en MP5-maskinpistol til ære for fotografen.

Lillesøster Mariam på halvannet år virker ikke så interessert i vareprøvene fra farens lager - som utenom maskinpistolen består av en Kalasjnikov automatrifle, en 9 millimeter Browning og en liten, nett, spansk 7,62 mm pistol av merket Llama - men griper likevel om rifleløpet når mor frister med en eske pastiller.

Hjemmebedrift

Irak er ikke et land der du skal rote seg ut i diskusjoner om eventuelle skadeeffekter av krigsleketøy. Her er det ekte vare som gjelder. Det vil, påpeker Mazen, være vanskelig å finne et irakisk hjem uten minst et håndvåpen liggende i skapet eller kommodeskuffen.

— Særlig etter krigen og Saddams fall føler folk at de blir nødt til å ha et våpen for å kunne forsvare seg mot kidnappere og andre banditter, påpeker Mazen, en vennlig, smilende, kristen iraker som opererer fra familiens lille leilighet i Bagdad sentrum.

Dagsprisen på en brukt Kalasjnikov er 400-900 kroner, alt etter modell og kvalitet, mens en Baretta pistol koster ca. 1200 kroner og en Browning ca. 2500 kroner.

Hans egen farfar og far solgte også våpen, men mest på hobbybasis. Mazen har gjort det til et kommersielt foretak og det er, sier han, ikke noen dårlig forretning. Lovlig har det aldri vært, men på den annen side heller ikke særlig kontroversielt, og våpenhandleren har ikke noe imot å snakke. Men han vil ikke ha ansiktet eller navnet sitt i avisen.

Nytteløst med forbud

Under Saddam-regimet var kundene hovedsakelig tre grupper, forteller han:

n Folk med våpen som hobby.

n Prominente menns unge sønner, som så på et elegant håndvåpen - som kunne avfyres i luften ved spesielle anledninger - som like vitalt som en ditto mobiltelefon i Norge.

n Folk fra landområdene, hvor man alltid har hatt tradisjon for våpenbesittelse.

I dag har han et betydelig bredere kundespekter, men selger kun til folk han kjenner eller får anbefalt. Okkupasjonsstyrkene innså hurtig at det ville være nytteløst å forby irakere å eie våpen, men i stedet har de innført en regel med kun ett våpen pr. husstand - og med en kaliber på høyst 9 millimeter.

I månedene etter krigen i vår foregikk handelen med våpen stort sett åpent på flere utendørs markeder i Bagdad, og den gangen kunne man også, uten større anstrengelse, kjøpe f.eks. skulderbårne missiler og granatkastere.

— Hærens våpenlagre ble plyndret, og til å begynne med gjorde amerikanerne ikke noe for å forhindre det. Man kunne samle rakettutstyr opp fra gaten og se små gutter leke med granater, sier Mazen.

NRA-takter

I dag er det vanskeligere, ettersom okkupasjonsstyrkene og det irakiske politiet prøver å slå ned på handelen og arrestere våpenhandlere.

— Jeg overveier å finne på noe annet å foreta meg. Det er blitt mer risikofylt, og jeg har et ansvar for mine barn, sier Mazen, som bedyrer at han kun selger lette våpen i små kvantiteter.

Ifølge Mazen kreves det nå særdeles gode forbindelser å få tak i tunge våpen, og uten forbindelser kan man heller ikke kjøpe f.eks. automatrifler eller pistoler. Han bekrefter imidlertid med et smil at få irakere står uten de forbindelsene som skal til for å kjøpe en Kalasjnikov.

Våpenhandleren avviser kategorisk at mengden våpen i omløp skulle bidra til dagens ustabile sikkerhetssituasjon i landet - i form av angrep på koalisjonsstyrkene og deres irakiske samarbeidspartnere så vel som omfattende gangstervirksomhet og gatekriminalitet.

— Mange våpen gjør tvert imot situasjonen mer sikker, sier Mazen og høres et øyeblikk ut som en talsmann for USAs National Rifle Association.

— Når bandittene vet at deres ofre sannsynlig vis er i stand til å forsvare seg, er det mindre sannsynlig at de gjennomfører det de pønsker på, mener han.

ALLTID BEREDT: Mazen og hans familie har drevet våpenhandel i Bagdad i flere generasjoner. Mariam (1 ½) er hans yngste barn, og ingen blunker hvis hun eller broren leker med våpnene.