SAMME DAG SOM USAS tidligere president Jimmy Carter i sitt Nobel-foredrag advarer stormaktene (les: USA) mot egenrådig opptreden, kommer vår egen utenriksminister med — noen vil kalle det overraskende - kritikk av USA for måten landet har skaffet seg kontroll over Iraks «selvangivelse» om masseødeleggelsesvåpen. Samtidig kritiserer Petersen at de valgte medlemmene av rådet bare får begrenset tilgang til rapporten.

Et poeng i denne forbindelse er at det var kontakt mellom den norske FN-delegasjonen i New York og en eller flere embetsmenn i Utenriksdepartementet under behandlingen av det amerikanske kravet. Det skjedde godt etter midnatt natt til mandag, og det falt tilsynelatende ingen inn at dette var noe å bry utenriksministeren med.

EN FORKLARING KAN SELVSAGT være at dette var et amerikansk utspill, og at det er en del av den utenriksdepartementale kultur at man godtar det meste av det Washington DC kommer med. At utenriksminister Jan Petersen heller ikke har for vane å gå på barrikadene for å tale Det hvite hus midt imot, kan også være en del av forklaringen på hvorfor embetsverkets ryggmargsreflekser ikke fungerte.

Som ikke dette er nok: Det hører også med til historien at ingen i Det hvite hus eller USAs utenriksdepartement fant det bryet verdt å kontakte Petersen for å orientere om det kuppliknende fremstøtet som ga USA kontroll over dokumenthaugen. Dermed melder spørsmålet seg om det var fordi man - klok av tidligere erfaringer - følte seg sikker på at det ikke ville komme noen innvendinger fra den norske utenriksministeren?

Akkurat det leder til et nytt spørsmål: Hva ville Petersen ha svart om han, i liket med utenriksministere i en del andre valgte medlemsland i rådet, var blitt kontaktet?

SIKKERHETSRÅDETS medlemmerble fredag enige om hvordan rapporten fra Irak om våpenprogrammet skulle behandles. I henhold til dette detaljerte vedtaket skulle lederen for våpeninspektørene, Hans Blix, gi en første vurdering av rapporten i løpet av denne uken. Ingen av rådets medlemmer skulle ha noen kopi av rapporten før denne uken, og rådet hadde tatt sikte på behandling av rapporten tidligst i neste uke.

Men fredag kveld setter USAs utenriksminister Colin Powell seg ned med den sikkerhetspolitiske rådgiveren til Bush, Condoleezza Rice, og trekker den konklusjon at dette ikke er godt nok - sett med USAs øyne.

Colombia, der Powell akkurat har etterlatt seg en solid bistandspakke, kontaktes som formann i Sikkerhetsrådet og får beskjed om et endret opplegg der alle de fem faste medlemmene i rådet (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) får usensurert adgang til rapporten. De valgte medlemmene i rådet skal senere få en sensurert versjon av rapporten.

Gjennom konsultasjoner endrer den colombianske formannen i rådet vedtaket fra fredag om behandlingen av rapporten, og USA sørger for at materialet hentes ut av FN-hovedkvarteret.

DET ER DETTE SOM FÅR Jan Petersen til å snakke om et A-lag og et B-lag blant rådets medlemmer.

Heller ikke FNs generalsekretær Kofi Annan er særlig lykkelig over den måten USA sikret seg rapporten på.

— Det var uheldig, og jeg håper at det ikke gjentar seg, sa Annan til pressen.

USA forsvarer seg med at dette ble gjort for å hindre at følsom informasjon om produksjon av atomvåpen kommer i gale hender. De fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet er også de fem offisielle atommaktene i verden. På rent formalistisk grunnlag kan USA antakelig forsvare seg med at dette er en korrekt håndtering.

Men fremgangsmåten er det trolig svært mye å si om. Av Sikkerhetsrådets medlemmer er det bare Syria som har protestert i tillegg til Norge. Den norske protesten er for øvrig blitt lagt merke til i FN-hovedkvarteret.

HVA KAN NORGE så gjøre?

Svært lite.

Norge er inne i sine siste uker som medlem av Sikkerhetsrådet. Og det kan godt være at noen full behandling av rapporten ikke kommer på rådets dagsorden før Norge er satt fullstendig utenfor.

Så spørs det da om Tyskland, som overtar Norges plass i rådet fra 1. januar, vil finne seg i å bli behandlet som en B-nasjon?

Og får vi noen gang vite hva Petersen ville ha svart om han hadde fått seg forelagt problemstillingen?