OM IKKE AKKURAT sjokkbølger, så skapte meldingen om at al Qaidas mest briljante militære strateg, egypteren Ayman al-Zawahiri, utpekte Norge (og norske interesser) som terrormål, frysninger på ryggen hos mange.

Raskt etterfulgt av forsikringer om at mannen må ha tatt feil, og at det ikke er noen grunner til at Norge skal være utsatt. Selvsagt fikk vi i dette også en dose spekulasjoner om hva som kan være årsaken, om så galt skulle være at Norge virkelig står på en liste over utvalgte mål. Spekulasjoner som inneholdt det meste fra Norges fredsrolle i Midtøsten via oljeproduksjon til Mullah Krekar.

OM VI SKAL oppholde oss litt ved mannen fra de kurdiske grenseområdene mellom Irak og Iran, er det relativt liten tvil om at han tilhører en bevegelse som ønsker å innføre en form for fundamentalistisk islamsk styre i Irak.

Slutning: Han har støtte i Iran, og han er forbindelsesleddet mellom det fundamentalistiske al Qaida og Iraks tidligere president Saddam Hussein.

Krigsforløpet i Irak viste oss at Iran fornektet Krekars bevegelse Ansar al-Islam. Iran nektet — etter at landets myndigheter i månedsvis hadde nektet for at de hadde noe å gjøre med Ansar al-Islam - å slippe medlemmer av bevegelsen inn i landet etter at amerikanerne i slutten av mars sendte over 100 Tomahawk-raketter mot hovedbasen til Ansar al-Islam. En base der det ifølge amerikanerne fantes kjemiske/biologiske våpen. Disse opplysningene er aldri blitt verifisert.

Men at historien om Mullah Krekar er en underlig historie, må det ikke herske tvil om. Det må finnes opplysninger i sakens bakrom som kaster mer lys over mannen, og som norsk offentlighet bør få vite om.

UT FRA DET JEG har lest meg til, og sett av mannen i diverse fjernsynsinnslag, fremstår han som en selvsikker og intelligent person - ingen «bygdetulling» fra irakiske utområder. At han kom til Norge som FN-godkjent kvoteflyktning, reiser også spørsmål. Mannen, og hans familie, har en fortid - høyst sannsynlig med «blod på hendene».

Jeg tror imidlertid at Krekar-saken først og fremst er et utslag av en kurdisk bandekrig på norsk jord der mer sekulære kurdiske organisasjoner har fremmet sine interesser mot den islamistiske fundamentalismen som Krekar representerer.

Om Krekar utsettes for et attentat i Oslos gater, vil jeg ikke bli overrasket. Men han er ikke årsaken til at Norge er kommet på noen terrorliste.

ÅRSAKEN TIL at Norge er på en liste over terrormål, kan høyst sannsynlig sammenfattes i ett ord:

Afghanistan.

Norge var, og er, blant de mest entusiastiske støttespillerne til USA i kampen for å røke ut al Qaida- og Taliban-tilhengere i Afghanistan.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold kunne ikke få av gårde styrkebidrag raskt nok, og norske styrker har, ifølge forsvarsministeren «levert viktige bidrag i kampen mot al Qaida».

Da velger jeg å se bort fra bombene som er sluppet fra norske fly. Jeg tenker mer på det som de norske spesialstyrkene har utrettet. Det skal være en så imponerende innsats at amerikanerne gjerne vil ha flere av deres tjenester.

I detalj vil vi neppe få vite hva det dreier seg om. Om ikke en eller flere av soldatene om noen år finner tiden inne til å skape grunnlag for en «tilleggspensjon» og skriver bok.

Men jeg sitter igjen med en følelse av at de norske soldatene har vært med på mer dramatiske oppdrag enn å spore opp og merke eventuelle mål for amerikanske opprenskningsaksjoner. Derfor tror jeg heller ikke det var noen tilfeldighet at norske offiserer ble skutt på og livstruende skadet av en Taliban-sympatisør i Nord-Afghanistan.

DET ATTENTATET er i tid sammenfallende med et bombeattentat i Saudi-Arabias hovedstad og i Casablanca i Marokko.

Osama bin Laden og hans antatte stedfortreder Ayman al-Zawahiri har gjort det til tradisjon å sende ut lyd- og/eller videoopptak etter slike attentater. Det skjedde etter angrep mot amerikanske soldater i Kuwait, det skjedde etter angrepene mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar es Salaam, og det skjedde etter angrepet mot et fransk tankskip i Jemen.

I den siste tapen er det altså de mest entusiastiske landene i kampen mot terrorismen som pekes ut.

Norske myndigheter har, helt riktig, med stor flid gjort sitt ytterste for å unngå at identiteten til norske soldater og flygere og deres familier blir kjent.

Slik skal det være. Men om soldatene er navnløse, identifiseres de av nasjonsflagget på skulderen på uniformen.

Dermed er det Norge som blir terrormålet.

Så er spørsmålet hva den enkelte soldat vil svare når et barn sitter på fanget og spør:

Hva gjorde du under krigen, far?