KENT OLSEN

Berlin

Den nye jernbanestasjonen i Wittenberge, et prosjekt på 76 millioner euro, sto nylig klar til å bli åpnet med festivitas. Byen ligger mellom Berlin og Hamburg i delstaten Brandenburg, og selveste kansleren skulle komme siden delstaten snart skulle arrangere valg.

Det skulle imidlertid bli så som så med festen. Frustrerte innbyggere kvitterte med å møte Gerhard Schröder med piping, fløyter og egg.

Nettopp i Wittenberge står den skinnende nye jernbanestasjonen som kontrast til hverdagen i en by som i sjelden grad er nedslitt etter årtiers kommunistisk styre etter krigen. Folk er nå skuffet på ny. Over at det ikke har gått bedre siden gjenforeningen i 1990. Arbeidsløsheten ligger på mellom 20 og 30 prosent.

Solidaritetspakt

Da Schröder hadde overtatt regjeringsmakten i 1998, gjorde han tidlig utviklingen av Øst-Tyskland til «Chefsache», altså et anliggende for sjefen selv. Han reiste på turné i regionene, det var vel og bra som glansbilder, men det hjalp ikke på utviklingen i det tidligere DDR.

Forbundsstaten og delstatene har i de siste 10 år investert rundt regnet 1.000 mrd.... euro (8200 mrd kroner), så det i øst kunne utvikle seg liknende leveforhold som i vest.

Overføringen skjer som følge en lovmessig solidaritetspakt («Soli») som går ut på at vesten skulle hjelpe de østtyske delstatene på beina. Ved utgangen av 2004 utløper den første solidaritetspakten.

Den andre store utgave av «Soli» er utformet frem til 2019. Den ansvarlige minister — Manfred Stolpe - har forsikret om at de mange milliardene vil være til stede.

Det skorter med andre ord ikke på politisk vilje og penger fra staten.

Det enorme eksperiment med å innlemme en konkursrammet kommunistisk kommandoøkonomi i et markedsorientert kapitalistisk system har foregått på verdig vis uten blodsutgytelse. Men økonomisk er noe gått riv ruskende galt.

Vest-Tyskland merker nå belastningen midt i en ubarmhjertig, global konkurranse.

- Utakknemlige

Øst-Tyskland kommer ikke helt i sving. Bevares, investeringene er gått til modernisering av infrastrukturen med nye, moderne veier, jernbanestasjoner og skinnenett, strømlinjede telefonsystemer, datasystemer osv., så Øst-Tyskland på mange områder er mer moderne enn Vest-Tyskland.

Jernbanestasjonen i Wittenberge er et godt eksempel. En vakker og nennsom renovering av den historiske byen Görlitz et annet. Byen står skinnende i all sin prakt med gamle, vakre bygninger. Men byen minker med netto 1.000 innbyggere, fordi det ikke finnes jobber.

Arbeidsledigheten har vokst til 4 mill. mennesker, hvorav ca. 45 prosent av de ledige i øst og 35 prosent i vest er langtidsledige.

Velferdssystemet fra det gamle Vest-Tyskland er i mellomtiden blitt skrudd for høyt opp til de nye tider. Den var basert på fortsatt økonomisk vekst. Og nettopp det har det samlede Tyskland ikke opplevd de siste tre-fire år.

Derfor er det at vesttyskerne nå merker den økonomiske belastningen og er begynt mer enn å mumle om utakknemlige søstre og brødre i øst. Til gjengjeld føler befolkningen i øst seg umyndiggjort. De ble lovet mye og trodde på det, men mye er ikke oppfylt. Og i hvert fall finnes det ikke jobber.

Etter en boom i de første årene med til dels tosifrete veksttall har økonomien i de siste årene stagnert i Øst-Tyskland. Det er kun investert i få produksjonsenheter og derfor også få nye arbeidsplasser. Etter gjenforeningen ble utallige fabrikker og bedrifter i Øst-Tyskland overtatt av vestlige investorer - og stengt. De var nedslitte og ulønnsomme. Mulige østtyske investorer hadde stort sett ingen sjanse i konkurransen.

Billigere lenger øst

De bedriftene som overlevde ansatte kun en brøkdel av dem som hadde jobbet i DDRs industri - for ikke å snakke om privatiseringen av landbrukets store kollektiver LPG, der medarbeiderstaben ble redusert fra tusener til et par håndfuller.

Uten mer industri og produksjon vil Øst-Tyskland umulig kunne gå frem økonomisk. Små byer blir utsultet, og unges - forståelige - «utvandring»ý til vest er et stort problem.

Øst-Tyskland har egentlig ypperlige betingelser for investeringer. Ut over en moderne infrastruktur tilbyr Øst-Tyskland lukrative tilskudd og har velutdannet arbeidskraft.

Likevel nytter det ikke mye, og så lenge konjunkturene i hele Tyskland er dårlige, vil det neppe bli investert i de nødvendige prosjektene i øst. De som vil profittere på lave lønninger og lav skatt, tar et skritt lenger mot øst, over Oder-Neisse elven.

Derfor er det vanskelig å få øye på en utvikling med selvbærende økonomisk vekst i Øst-Tyskland.

Det er lett å forstå frustrasjonen både i vest og øst.

n I vest beklager skattebetalerne seg over ekstrahjelpen til øst («Soli»), som for dem ikke ser ut til å hjelpe, samtidig med at det også utvikler seg «belastete» områder i Vest-Tyskland. Gelsenkirchen er det nest tydelige eksemplet med like høy arbeidsledighet som i øst på grunn av strukturproblemer som gammel kullgruveby.

n I øst er skuffelsen enorm. Løftet om «blomstrende landskaper» (daværende kansler Helmut Kohl) var nok for lettvint og ble tatt for bokstavelig. Siden har andre løfter kommet til fra ansvarlige ledere, også Gerhard Schröder. De har heller ikke blitt oppfylt, kun bidratt til frustrasjoner. Siden 1995 har økonomien i øst stått stille. Arbeidsledigheten er dobbelt så stor som i vest.

Angriper menneskeverdet

I dette klimaet ble den såkalte «Hartz IV» vedtatt, en ny reform som reduserer tiden folk kan motta ledighetstrygd (ALG I) og for langtidsledige innfører en ny, lavere trygd (ALG II). Dette oppfattes som at de ledige kommer i klasse med sosialhjelpmottagere, og rammer folk i øst hardest.

For å få utbetalt ALG II må søkerne fylle ut et 16 siders spørreskjema, som må være et byråkratisk mesterverk. Det er fullt av nærgående, intime spørsmål, og mange må ha eksperthjelp for å fylle ut skjemaet tilfredsstillende.

«Hartz IV», oppkalt etter VWs personaldirektør Peter Hartz, trer i kraft 1. Januar. Reformen var ikke årsaken, men anledningen til at titusenvis av mennesker, spesielt i Øst-Tyskland, et par måneder har demonstrert mot den rød-grønne regjeringen og krevd Schröders avgang.

En hjemmelaget plakat ved en av demonstrasjonene illustrerer østtyskernes oppfatning av situasjonen: «Inntil 1989 var vi fratatt friheten. Nå er det menneskeverdet».

Kansler Schröder står steilt fast på sin politikk - og har neppe annet valg. Statens finansproblemer er enorme, gjelden rekordstor. Inntil nå har Schröders politikk kostet sitt parti SPD katastrofalt mange stemmer, og fått mange til å bli sofavelgere.

Valg i dag

Siden Schröder ble valgt for en ny periode, har SPD tapt samtlige delstatsvalg. Forrige søndag nesten 14 prosentpoeng i Saarland.

I dag kan det gå galt i Brandenburg og Sachsen.

Fortsetter det slik, styrer Schröder rett mot et nederlag neste vår i høyborgen Nordrhein-Westfalen - og i så fall vi få satse penger på hans videre politiske løpebane.

I Brandenburg, som omkranser Berlin, ser det nykommunistiske PDS ut til å profittere på Schröders vanskeligheter. Arvtakerne til det østtyske kommunistpartiet SED ser ut til å bli det største partiet og gjør allerede krav på posten som regjeringssjef. Partiet kan ikke gi en troverdig oppskrift på hvordan problemene kan løses, men har utviklet en evne til å forstå folks følelser - tross den avskrekkende fortid i DDR.

SINNE OG FRUSTRASJON: Innbyggerne i Wittenberge demonstrerte mot kansler Gerhard Schröder da han besøkte byen nylig for å åpne den nyrestaurerte jernbanestasjonen. Frustrasjonen er stor i det tidligere DDR, for livet er ikke blitt slik politikerne lovet dem for 15 år siden da Tyskland ble samlet.

FOTO: REUTERS

<b>FRUSTRASJON:</b> Innbyggerne i Wittenberge demonstrerte mot kansler Gerhard Schröder da han besøkte byen 24. august for å åpne den nyrestaurerte jernbanestasjonen. Frustrasjonen er stor i det tidligere DDR, for livet er ikke blitt slik politikerne lovet dem for 15 år siden da Tyskland ble samlet.
REUTERS