Jeg tør våge påstanden at selv om dagens israelske statsminister neppe har noen høy popularitetsstjerne i temmelig brede lag av selv den israelskvennligste delen av den norske befolkningen, er jeg villig til å vedde en flaske israelsk Arielvin på at det ikke var blitt de samme negative reaksjoner om statsminister Bondevik hadde valgt Hønefoss som møtested for onsdagens statsministertreff.¨

SELV OM TIDSPUNKTET

, midt i Moldes tradisjonsrike jazzfestival, av en rekke årsaker er ualminnelig lite velvalgt, er det grunn til å ha forståelse for at Bondevik ønsker å ha som ramme det som kan være en av Norges vakreste byer – i stedet for å trekke Sharon opp på taket av Regjeringsbygget og peke rundt på den betongørkenen han vanligvis må utsette sine gjester for.

Nok om det.

For det vesentlige i denne sammenheng, enten Sharon og Bondevik møtes på Nøisomhed i Molde eller i Øvre Julebygd, er spørsmålet om hva som er den politiske hensikt med dette besøket. Det mangler det utdypende meddelelser om fra Regjeringsbyggets øverste etasje. Forholder vi oss til pressemeldingen, utsendt fra Statsministerens kontor 1. juli, er begrunnelsen at Norge har formannskapet i den internasjonale giverlandsgruppen for de palestinske områdene, og at det fra norsk side er viktig å understreke overfor partene at tempoet må holdes oppe i fredsprosessen.

Betyr dette at statsminister Kjell Magne Bondevik vil uttrykke norsk misnøye over at israelske hær— og luftstyrker i løpet av de siste to årene har ødelagt for milliarder av kroner gitt, også av Norge, til det internasjonale samfunnet for å gi den fremtidige palestinske stat (som det internasjonale samfunn er enig om, jfr. Sikkerhetsrådresolusjon 1397, 12. mars 2002) egne ben å stå på?

Det kan være på sin plass å minne om at Kjell Magne Bondevik i sin forrige statsministerperiode hadde besøk av en annen israelsk statsminister, Benjamin Netanyahu, for å pushe fredsprosessen. Det ga ikke særlige resultater – noe den alt for nære historie forteller det meste om. Den viktigste årsaken til det resultatløse Netanyahu-besøket var antakelig at israelske statsministere ikke lar seg pushe, enten pådriverne heter det ene eller det andre.

Derfor skal vi kanskje ikke ha for store forventninger til det som skjer i løpet av en lang lunsj i Molde.

KANSKJE ER DET VERDT å minne om at vi nærmer oss et offisielt tiårsjubileum for det store gjennombruddet i de israelsk-palestinske forbindelsene; undertegningen av Oslo-avtalen.

Beseglingen av dette, i noens øyne, udiplomatiske vågestykket skjedde i dypeste hemmelighet ved Chr. Michelsens statsministerskrivebord i Regjeringens representasjonsbolig i Parkveien i Oslo natten mellom 19. og 20. august 1993. 13. september ble avtalen endelig beseglet i hagen i Det hvite hus i den amerikanske hovedstaden med president Bill Clinton, statsminister Yitzhak Rabin, utenriksminister Shimon Peres og PLO-leder Yasser Arafat som hovedaktører, og med dem som hadde fått dette i stand på bakerste benkerader. Det er en del av historien. Men det er en del av historien som vi skal ha med oss videre, uansett hvor «vellykket» onsdagens Molde-møte karakteriseres.

Ariel Sharon har aldri vært noen «venn» av Oslo-avtalen. Ikke minst fordi avtalens viktigste byggesten er prinsippet om «land for fred». Der har han også støtte hos det vi får kalle fundamentalistene i norske «Israels venner». En av grunnene til at Oslo-avtalen aldri ble gjennomført under sitt opprinnelige navn, kan være at avtalen aldri fikk den internasjonale oppbakkingen - de garantier – den trengte for å kunne lykkes. Hadde den det fått, hadde kanskje kartet over Midtøsten allerede sett betydelig annerledes ut enn det gjør i dag.

OSLO-AVTALEN ER ERKLÆRT DØD. Det er et utsagn som kan karakteriseres som litt mer enn en mild overdrivelse. Virkeligheten er at den lever videre i beste velgående, og at den vil være det vesentligste bidrag til en varig fredsløsning mellom israelere og palestinere.

Oslo-avtalen hadde en tidsramme på fem år. Det er de vanskeligste spørsmålene – Jerusalem, de endelige grensene, rettigheter for de fordrevne palestinere fra 1948 til å vende tilbake – som venter på sin løsning. Under forhandlingene i 1993 vokste det frem en erkjennelse av at de vanskelige spørsmålene måtte man ta helt til slutt, når alle andre problemer var ryddet av veien. Abu Mazen, eller Mahmoud Abbas som han heter som palestinsk statsminister i dag og som en av hovedarkitektene bak Oslo-avtalen, sa til meg for flere år siden at han aksepterte at han aldri ville få komme «hjem til sitt barndoms Galilea».

I dag heter Oslo-avtalen «Roadmap». Veikart. Den har fått Bush-regjeringens godkjennings- og prestisjestempel på seg. I tillegg har EU, Russland og FN stilt seg bak, kjent som Kvartetten. De største forpliktelsene er det USA som har tatt på seg. President George W. Bush har gått lenger enn noen av sine forgjengere, blant annet ved å opprette en permanent overvåkingsgruppe som skal kontrollere om partene holder sine forpliktelser.

REALITETEN ER at imidlertid at Oslo-avtalens mål og innhold lever videre. Alle avtaler inngått i Oslo-avtalens ramme gjelder fortsatt. Og skal gjøre det. Igjen er det de vanskeligste områdene i avtalen som det skal forhandles om.

«Veikartet»s faddere har gitt israelere og palestinere frist til 2005 å finne frem til sluttløsningene, en ramme som ikke skiller seg særlig fra Oslo-avtalens innhold.

Fortsatt er det høyst uklart hva som har fått den ellers så lite reiselystne Ariel Sharon til å legge veien om Norge. Den banale forklaringen er selvsagt at timene i Molde kan være et passende mellomstopp fra London til Washington der han skal møte USAs president George W. Bush 16. juli. Ellers bryr den gamle krigeren seg døyten i om han møtes med demonstrasjoner i Molde. Han har stått mot tyngre skyts enn fyrop og plakater. Og Sharon trenger ikke reise til Molde for å få den legitimitet som sjefsdemonstrant Geir Atle Gussiås hevder den israelske statsministeren får som følge av Bondeviks invitasjon.

Og så får både Sharons tilhengere og motstandere i Norge huske at han har gjennomgått en bemerkelsesverdig mentalitetsendring:

Han vil fjerne de såkalte «uautoriserte» nybyggerområdene.

Han har akseptert at en palestinsk stat på Vestbredden må bestå av et sammenhengende område.

Og kanskje mest oppsiktsvekkende:

Han har sagt at okkupasjonen av de palestinske områdene er en fryktelig ting for Israel og palestinerne.

Da er det kanskje håp likevel.

MØTE: Ikke så lett for en «liten» Bondevik å rikke en «stor» Sharon.<br/> (ILLUSTRASJON: BENTE LJONES)
ILLUSTRASJON: BENTE LJONES