bak nyhetene

ATLE M. SKJÆRSTAD

USA har hatt 43 menn som presidenter. Bare fjorten er valgt to ganger. Og bare elleve av dem har sittet i to perioder.

Og mer statistikk: Bare fem av de elleve gikk av med en sterkere representasjon i Kongressen for sitt parti enn da de startet. Alle ble etterfulgt av en president fra eget parti. Det de sto for, kom til å dominere det politiske landskapet i USA i minst en generasjon fremover.

LISTEN BEGYNNER med Thomas Jefferson, en av Uavhengighetserklæringens fedre. Deretter kommer James Madison, en av arkitektene bak USAs grunnlov. Så følger Andrew Jackson, Franklin Delano Roosevelt og Ronald Reagan. Miskjente George W. Bush kan bli medlem av denne eksklusive gruppen.

Det er imidlertid en viktig forutsetning: Han må lykkes med krigen i Irak og sin krig mot terror.

Gjør han det, er det store muligheter for at han får gjennomslag for viktige deler av innenrikspolitikken.

En fersk analyse fra meningsmålingsinstituttet Rasmussen Reports forteller at krigen mot terror var det viktigste spørsmålet for velgerne da de skulle bestemme seg for hvilken kandidat ý George W. Bush eller John Kerry — de skulle gi sin stemme.

Umiddelbart før valgdagen sa 51 prosent av velgerne at de stolte mest på at president Bush var den rette til å styre kampen mot terror. Bush fikk 51 prosent av stemmene.

UNDER VALGET FOR FIRE år siden havnet nasjonale sikkerhetsspørsmål på niendeplass på listen over det velgerne var mest opptatt av. En valgdagsmåling som Rasmussen Reports gjennomførte i år, viste at 41 prosent av velgerne mente de nasjonale sikkerhetsspørsmålene var viktigst.

Og det var krigen mot terror som var det dominerende spørsmålet i valgkampen. John Kerry klarte aldri å få helt gjennomslag for sitt budskap om at krigen mot Irak egentlig ikke hadde noe med krigen mot terror å gjøre. Til tross for at meningsmålinger ga presidenten negativ karakter for håndteringen av krigen i Irak, klarte ikke Kerry, bortsett fra ved et par anledninger, å passere Bush i oppslutning på meningsmålingene.

Rasmussen Reports mener at dette skyldes at de som støttet Kerry bare sto samlet i en sak: De ville bli kvitt Bush.

Men de hadde sterkt ulike meninger om hvordan krigen skulle føres. Samtidig sto et bastant flertall av Bush-velgerne bak presidentens politikk med støtte til flere soldater eller opprettholdelse av dagens nivå.

MYE AV GRUNNLAGET for seieren til Bush i årets presidentvalg, kan leses ut av resultatene fra «mellomvalget» i 2002.

For første gang siden 1934 vant den sittende presidentens parti nye representanter i både Senat og Representantenes hus i et mellomvalg. Og for første gang noensinne fikk en sittende presidents parti flertall i Senatet i et mellomvalg.

Men Republikanerne oppnådde så mye mer i valget i 2002. Resultatene viste med all tydelighet at Det republikanske partiet var blitt USAs flertallsparti.

For femte valg på rad fikk Republikanerne flertall i Representantenes hus. De hadde et flertall av delstatsguvernørene, noe de hadde hatt siden 1994.

De kontrollerte flertallet av delstats-senatene, og fikk kontroll med et flertall av Representantenes hus i delstatene. Det hadde ikke skjedd siden 1952.

Bortsett fra Representantenes hus var det Demokratene som satt med kontrollen. Den ble borte i det som beskrives som en republikansk flodbølge.

Rett nok var det republikanske flertallet meget knapt, men etter årets valg er det styrket. Det kan peke mot at Republikanerne får en tilnærmet flertallsposisjon i mange år fremover ý faktisk kan den første virkelige sjansen først komme i 2012 som resultat av valgtekniske endringer etter folketellingen i 2010.

RONALD REAGAN surfet i 1980 inn i Det hvite hus på en bølge av løfter om reduserte skatter. Siden har Republikanerne vunnet fem av syv presidentvalg. Klarest var resultatet i 1984 da Demokratenes presidentkandidater Walter F. Mondale gikk til valg med løfte om å øke skattene. Han tapte i alle delstater, bortsett fra hjemstaten Minnesota.

Løftene om skattereduksjoner, eller ingen nye skatter, er limet som holder Det republikanske partiet sammen, kanskje det viktigste elementet i partiets «merkevarebygging». Det skyldes at republikanerne har lykkes i å overbevise store velgergrupper om at skattereduksjoner er godt for USAs økonomi, det er ikke bare et spørsmål om den enkelte skal få beholde mer i sin egen lommebok fremfor å overlate pengene til staten.

John Kerry prøvde å slå en bresje i Republikanernes skattemur med sitt løfte om at han ikke ville øke skattene for andre enn amerikanere (ca. 2 prosent) med de høyeste inntektene. Til tross for dette viste meningsmålinger gjennom valgkampen at ca. halvparten av alle velgerne var overbeviste om at skattene ville øke om Kerry ble president. MEN RONALD REAGAN bidro med så mye mer til byggverket som George W. Bush nå bestyrer.

Han er selve symbolet på mannen som forente politikk og moral, samtidig som han bidro til at et splittet republikansk parti ble samlet, først og fremst fordi de mer konservative kreftene i Midtvesten og på vestkysten kvittet seg med underlegenhetskompleksene de følte i forhold til mer liberale republikanere på østkysten i en protest mot sterk regjeringsmakt.

Det var et nettverk av mennesker som vokste frem gjennom 1970-årene. Noen fryktet for nasjonens fremtid på grunn av Sovjetunionens militære opprustning, andre fryktet kriminaliteten, atter andre var misfornøyde med skatteøkninger og høy inflasjon, kvinnefrigjøring, homofiles rettigheter, borgerrettigheter, våpenkontroll og fri abort. De tilhørte den lavere middelklasse i Midtvesten, i sørstatene og på vestkysten. Ronald Reagan var ikke «Det nye Høyres» førstevalg i nominasjonskampen i 1980, bl.a. fordi han ikke interesserte seg særlig for administrative detaljer i hverdagspolitikken.

NÅ HAR TILSYNELATENDE ikke kulturspørsmålene hatt så stor betydning under årets valg som det har vært hevdet.

Analysen fra Rasmussen Reports peker på at valgdagsmålingen viser at bare ti prosent av velgerne trakk frem spørsmål som abort og ekteskap mellom samme kjønn som viktigste årsaker til hvem de stemte på. Men et stort flertall (73 prosent) støttet Bush og bidro til presidentens seier.

Mer har det å gjøre med en generell oppfatning av det amerikanske samfunnet. Nærmere to tredeler av amerikanske velgere mener USA er et rettferdig og anstendig samfunn. Det synet deles av republikanske og uavhengige velgere og deler av de moderate demokratiske velgerne. Flertallet av de liberale Demokratene oppfatter USA som et urettferdig og diskriminerende samfunn.

De som ser på USA som et rettferdig og anstendig land, ønsker ingen store eller brå forandringer, det viktigste er å bevare det man har. De ser også på USA som representant for det gode i verden, derfor liker de ikke når det internasjonale samfunnet protesterer mot for eksempel krigen i Irak. Dermed blir også angrep på Bush, som for mange er det gode menneske, et angrep på dem.

Og når det blir oppstuss og forargelse over de halvnakne puppene til Janet Jackson på amerikansk fotballs superfinale, så er det et angrep på amerikansk ærbarhet og langt fra familievennlig. Allerede før puppen spratt ut, mente 64 prosent av fjernsynsseerne at showet var upassende.

At ledende demokrater med Howard Dean i spissen kalte høringene etter showet for «angrep på talefriheten», var ikke i tråd med gjengs oppfatning, og det illustrerer kanskje den kulturkløften som Demokratene må bygge bro over, om de skal gjøre seg forhåpninger om å komme tilbake på makttoppen.

JUL I DET HVITE HUS: Laura og George W. Bush kan se frem til julefeiring i Det hvite hus i fire år til. FOTO: ERIC DRAPER, REUTERS
BYGGMESTEREN: Ronald Reagan la grunnlaget for det amerikanske «huset» som George W. Bush nå bestyrer. ARKIVFOTO: AP