FRANK M. ROSSAVIK

Brussel

Belgias statsminister — ungdommelige, gløgge og blide Guy Verhofstadt (51) - hadde høykonjunktur på ryktebørsen i Brussel. Før helgens valg til Europaparlamentet mente ekspertisen at Tyskland og Frankrike var enige om å gjøre ham bli ny president for Europakommisjonen når Romano Prodis går av i høst.

Men så ble Verhofstadts liberale parti tatt av syndfloden, som mange andre av EUs regjeringspartier. Det endte på tredjeplass i Flandern, etter Vlaams Blok - et av Europas mest beryktede ytre høyre-partier.

— Jeg tror ikke Jacques Chirac er så imponert, sa den hollandske kristeligdemokraten Wilfried Martens i går. Martens er president for Det europeiske folkepartiet (EPP), som beholdt statusen som største gruppe i Europaparlamentet. Han nevnte Chirac fordi Frankrike er Verhofstadts største støttespiller.

Stemmer 21. juli

EPP varsler at gruppen vil fremme en egen kandidat. Det kan bli Luxembourgs mangeårige og nylig gjenvalgte statsminister Jean-Claude Juncker (49). Juncker har utelukket seg selv som kandidat. Men mange tror at han lar seg overtale.

Både Juncker og Verhofstadt er ihuga føderalister, det vil si tilhengere av «mest mulig makt til Brussel».

Før kunne det ha utelukket dem. Storbritannia og andre som er mer opptatt av å bevare nasjonalstatenes posisjon, ville hatt mulighet til å si nei. Men nå er vetoretten borte fra prosessen. Kommisjonens president kan velges med alminnelig flertall blant medlemslandene.

Det gjør det ekstra vanskelig å tippe hva EU-lederne ender med på toppmøtet i slutten av denne uken.

Europaparlamentet må også godkjenne kandidaten. At den konservative gruppen bruser med fjørene, og krever en fra egne rekker, er ikke uten videre klargjørende. Selv om EPP-gruppen er størst, kan liberale, grønne og venstreorienterte partier samle flertall for en annen kandidat når Europaparlamentet skal stemme 21. juli.

Kompromisskandidater

Derfor kan Verhofstadt ikke utelukkes. Selv om han er såpass liberalistisk anlagt at han har «baby-Thatcher» som gammelt oppnavn, er han også tilhenger av skatteharmonisering i EU for å motvirke sosial dumping. Verhofstadt er dessuten tilhenger av at EU skal bli en global motvekt mot USA. Begge deler er populært over det meste av venstresiden.

Andre kandidater holdes fortsatt som aktuelle. Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen er én. Venstre-mannen skal være særlig populær blant nye medlemsland, siden han både er ganske høyreorientert og hadde en god hånd med utvidelsesforhandlingene under det danske formannskapet i 2002.

EUs «utenrikssjef» og tidligere NATO-generalsekretær Javier Solana nyter bred respekt selv om han har en fortid i Spanias sosialistparti. Portugals Antonio Vitorino, stjerne i den sittende Europakommisjonen, er også vel ansett.

Det samme gjelder en annen kommissær, britiske Chris Patten. Men han sliter med at Storbritannia er et «vanskelig» EU-land, blant annet utenfor eurosamarbeidet. Og så har vi de to irene, statsminister Bertie Ahern - EUs sittende formann - og Europaparlamentets avtroppende president Pat Cox. Kanskje kan også en tredje ire, tidligere statsminister John Bruton, plutselig sige frem.

Av disse nevnes Solano, Vitorino, Ahern og Cox ofte som kompromisska n didater , og det er ingen ulempe.

Og endelig kan det være grunn til å nevne at få ting nok kunne glede EU-lederne mer enn å velge en ingen utenforstående har tenkt på.