Nå slåss Jacob Zuma, hans etterfølger som Sør-Afrikas president, med sitt påståtte misbruk av høvdingrollen, hvis aner kan spores tilbake til forbildet.

Da Sør-Afrikas president Jacob Zuma planla dagen i dag, må han ha forestilt seg den ultimative festen.

I et sjelden lykketreff ville samtidshistoriens store linjer krysses med ingen andre enn ham selv solid plantet i knutepunktet.

Så kom hans 20. offisielle barn i veien.

En liten jente på fire måneder, født i oktober utenfor presidentens tre nåværende ekteskaper. Historien fant i forrige uke veien til avisenes førstesider som det siste av mange eksempler på at Zuma ikke følger sitt eget råd til den AIDS-plagede nasjonen om å huske kondom.

Slik ble det i hvert fall utlagt i Sør-Afrikas medier, som siden ikke har skrevet om stort annet. Men før de fargerike detaljene i den historien får stikke av med all oppmerksomhet, skal vi innom jubileet, som nettopp i dag skulle ha båret Zuma til heder fremfor hån.

Det handler om 20-års dagen for en begivenhet hvis betydning i Afrika svarte til Berlin-murens fall i Europa et halvt år før.

11. februar 1990 forlot Nelson Mandela sitt fengsel etter 27 år som politisk fange under Sør-Afrikas rasistiske, hvite apartheidstyre, som FN kalte «en forbrytelse mot menneskeheten».

Mandelas løslatelse var et høydepunkt i en forhandlet revolusjon, som siden gjorde ham til Sør-Afrikas første svarte president og endelig fjernet kolonitidens siste bastion i Afrika.

Den nå 91-årige Mandela er selv hedersgjest når Sør-Afrikas parlament torsdag kveld innleder sin samling på selve jubileumsdagen. Men talerstolen tilhører Jacob Zuma, som har flyttet sin årlige «State of the-nation»-tale til den på alle måter beste sendetid.

Det lignet lenge en perfekt anledning til å trekke de store linjene bakover til Mandela og fremover til det fotball-VM som om fire måneder igjen vil bringe Sør-Afrika i verdens rampelys.

Men så kom det barn i veien.

Fyrtårn og hyperaktivt underliv

I stedet for å måle seg med Mandela som hans likeverdige arvtaker må Zuma nå finne seg i at det sjeldne offentlige møtet blir en anledning til å fokusere på deres forskjeller.

Fremfor å se Mandela og Zuma som to solide støtter i hver sin ende av 20 års samtidshistorie vil nasjonen hefte seg ved kulturkløften: På den ene siden stråler et av verdens høyeste moralske fyrtårn, på den andre står den uvørne lærlingen, hvis hyperaktive underliv har undergravet hans ellers store popularitet.

Det har Zuma bare seg selv å takke for. Men for å forstå det tilsynelatende ras i kvaliteten av Sør-Afrikas lederskap er det verd å nyansere de endimensjonale bildene av en helgen og en horebukk.

Jacob Zuma er ikke den første sørafrikanske presidenten som har opptrådt som en høvding. Det gjorde Mandela også, når han var under press. Ikke ved å ta for seg av nasjonens kvinner, men i de politiske diskusjonene i regjeringspartiet ANC.

Mandela brukte selv metaforer fra sin oppvekst som høvdingsønn på landet, da han i sin selvbiografi «Veien til frihet» skrev om sin lederstil:

«En leder er som en sauegjeter. Han holder seg bak flokken og lar de mest kjappeste gå i forveien, hvoretter resten følger uten å være klar over at de hele tiden blir styrt bakfra».

I ANC nøyde han seg langt fra alltid med diskré å guide fra bakperrongen. Kritikere ble ofte håndfast satt på plass, og en av datidens ledende kommentatorer, Kaizer Nyatsumba sa den gang:

«Vi er forferdet over å se hvor utrolig diktatorisk ANC kan være. (...) Mandela blir verden over æret som en stor demokrat. Men han har kongelig blod i årene, og det tar han svært seriøst. Selv om han er demokrat, er han innerst inne en høvding som mener at debatten er over først når han har talt om et gitt emne».

Nyatsumba hadde en ukentlig spalte med tittelen «One in Your Eye», som i forhold til den politiske debatten i Norge nærmest var en høflig diskusjonsklubb. Men Mandela stemplet likevel kommentatoren som «forræder».

Mandelas regjering hadde en rekke ministere, hvis lojalitet var mer tydelig enn deres kompetanse. Og opposisjonen omtalte han som «en miserabel brigade av motstandere av vår bevegelse (ANC, red.)», hvorav flere «i alt vesentlig har besluttet seg for ikke å bidra til nasjonens fremme».

Han kan bli veldig sint. Han er ganske sta. Konen Rachel Machel om Nelson Mandela

Mandelas intoleranse

Mandela slap unna fordi hans eget prosjekt var sunt og vanskelig å angripe:

«Han er så imponerende og så overveldende personlighet at folk lett blir skremt av ham. Det vet han selv», som Kaizer Nyatsumba forklarte.

Mange år senere bidro Mandelas nåværende kone Graca Machel med et sjeldent innblikk i hans personlighet:

«Han kan bli veldig sint. Han er ganske sta. Du blir nødt til å ha svært gode argumenter for å overbevise ham. Så han har sine svakheter», sa hun til TV-kanalen Al Jazeera.

Sør-Afrikas siste hvite president F.W. de Klerk – som forhandlet overgangen til demokrati med Mandela – har ofte understreket at Mandela ikke var noen helgen: «Han opptrådte ofte ubehersket og var til tider ganske unfair (...) Men når det er sagt, er det ingen tvil om at han var en av de store politiske ledere i siste del av det 20. Århundre».

Slik slapp Mandela unna med å opptre som høvding, fordi han var en god høvding og stor nok til å innse noen av sine feil.

I det lå lenge den mest markante forskjellen på Mandela og etterfølgerne som overtok og rendyrket den autoritære lederstilen. Der Mandela unnskyldte at han ikke stoppet Sør-Afrikas AIDS-epidemi i tide, nektet hans arvtaker Thabo Mbeki i årevis å gi millioner av hivsmittede den medisinen som kunne forlenget deres liv.

Årsakene fortaper seg i Mbekis tåkete skepsis til medisinprodusentene. Han mistenkte multinasjonale selskaper for å ville plyndre fattige land med dyre piller mot en epidemi han ikke selv trodde på. Men det virkelig skremmende var at hans regjering fryktet Mbeki så mye at den lenge godtok vanviddet.

Samtidig vokste Mandela-tidens intoleranse for interne kritikere, opposisjonen og medier som torde kritisere presidentens beslutninger. Underveis skaffet Mbeki seg så mange fiender at han til slutt ble vraket som leder, og i stedet ble Jacob Zuma innsatt.

TRE PRESIDENTER: Zuma, Mandela og Mbeki. Korrupsjon og flerkoneri

Jacob Zuma er på mange måter Mbekis motstykke: en åpen, vennlig mann som er så redd for å skaffe seg fiender at hans passivitet overfor selv de mest rabiate synspunkter har fått kritikere til å kalle ham en svak og populistisk leder.

Men underveis har Zuma demonstrert at høvdingkulturen på ingen måte er ham fremmed.

Hans korrupsjonssak er et klart eksempel. Opp gjennom 1990-tallet lot Zuma en forretningsmann betale for alt fra parkeringsbøter til dyre dresser og skolepenger for den store barneflokken.

«Personlige lån», sa Zuma, selv om han ikke hadde sjanse for å betale tilbake pengene. «Korrupsjon», sa dommeren som ga forretningsmannen 15 års fengsel for å bestikke Zuma.

Zumas egen sak nådde aldri retten, fordi han som offentlig valgt politiker kunne bruke millioner av skatteyternes kroner på advokater. Strategien gikk i all vesentlighet ut på å hindre sakens beviser å nå frem til en rettssak fremfor å gi en dommer en sjanse til å vurdere materialet og Zumas eventuelle skyld.

Saken ble til slutt henlagt av riksadvokaten da lekkede bånd fra etterretningstjenesten antydet at etterforskerne hadde vært under politisk press fra Mbeki i jakten på hans politiske motstander. Men den kontroversielle slutten har ikke hindret Zuma i å understreke nødvendigheten av å bekjempe korrupsjon.

Også omkring AIDS beskyldes han nå for en lederstil der landets innbyggere skal ignorere høvdingens eksempel og bare lytte til hans ord.

Mandela blir verden over æret som en stor demokrat. Men han har kongelig blod i årene, og det tar han svært seriøst. Kaizer Nyatsumba, kommentator

Den vanskelige hivepidemien

Zuma fikk mye skryt da han i fjor tok avstand fra Mbeki-æraens fornektelser av hivepidemien og sette full fart på verdens største behandlingsprogram. Men avsløringen av hans seneste kondomfrie omgang med en datter av en gammel venn – som førte til det 20. barnet – fikk mediene til å minne om at det ikke var første gang.

I 2006 sa Zuma etter en frifinnelse i en voldtektssak unnskyld for å ha hatt ubeskyttet sex med en hivpositiv kvinne.

Avsløringen av den siste affæren fikk først både president og parti til å fordømme mediene for å ha blandet seg i en privat sak. Zuma selv beskyldte avisene for å ha overtrådt grunnloven og dens bestemmelser om beskyttelse av barn ved å ha nevnt barnets navn.

Så skjedde det plutselig noe uventet.

To dager senere skrev ANC i en ny offentlig redegjørelse at både partiet og president Zuma hadde «lyttet til» og «lært av» de mange offentlige reaksjonene. Det var uvant språkbruk i ANCs pressemeldinger, der kritikk helt tilbake til Mandelas dager gjerne er avvist som alt fra urimelig til rasistisk.

Pressemeldingen var ikke eneste tegn på at saken hadde skapt voldsom internt oppstyr i ANC. Avisen Saturday Star kunne fortelle at Zuma med det 20. barnet hadde brutt en såkalt sex-pakt, der han i kjølvannet av sitt valg som partileder hadde lovet å unngå nye sidesprang.

Lørdag kom Zuma med en offentlig unnskyldning, der han «beklaget den smerte jeg har forvoldt».

Det stoppet ikke leserbrevene. I uken før dagens store fest har det smerteligste for presidenten utvilsomt vært brevene som har forholdt seg direkte til 20-års jubileet og forskjellene i hans egen og Mandelas lederkultur.

I et av dem skrev direktøren for en likestillingsorganisasjon at Zumas opptreden hadde undergravd rettigheter for kvinner, som under Mandela ble skrevet inn i en av verdens mest progressive grunnlover:

«Med Zuma — som har forsøkt å gå i Mandelas fotspor - er det blitt moderne å skryte av antall kvinner og barn som «mine erobringer, min velstand, min eiendom»».

BERGENS TIDENDE/POLITIKEN

DANSER FOR FORBILDET. Jacob Zuma danser for Nelson Mandela.