Det var Nord-Koreas enevoldshersker, Kim Jong Il, som sørget for fyrverkeriet på 60 års dagen til USAs president George W. Bush — med sine tester av den stalinistiske statens rakettarsenal.

Om det i det hele tatt var noe oppsiktsvekkende med denne testen, var det valg av dag, kanskje nettopp for å gi en salutt til mannen som har utpekt Nord-Korea som en viktig del av «ondskapens akse» - og med det en trussel mot verdensfreden.

NÅ BLE RESULTATENE ikke slik man hadde ventet seg i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.

Tilfredsstillelsen over at et flertall av de syv avfyrte rakettene var vellykket, overskygges nok av skuffelsen over at langdistanseraketten havnet i Stillehavet etter bare 40 sekunder.

Den interkontinentale raketten Taep'o- dong-2 skal ha en rekkevidde som gjør at den når mål i Alaska og på Hawaii. Men slike mål var den altså langt unna. Neste rakett i utviklingen, Taep'o-dong-3, antas å kunne nå mål på hele det nordamerikanske kontinentet. Men utviklingen av denne raketten er ikke kommet lenger enn at etterretningseksperter mener at det vil gå minst ti år før den kan testes.

DET VAR I SLUTTEN av mai / begynnelsen av juni at både sivile og militære satellittbilder avslørte at det skjedde ting på rakettskytefeltet Musudan-ri ved Stillehavskysten. Nord-Korea syntes å forberede en eller flere rakettoppskytinger.

President George W. Bush var raskt ute, både med advarende pekefinger og sterke ord. Blant annet trusler om straffetiltak i form av å stanse både økonomiske overføringer til Nord-Korea og overføring av teknologi og materiell - uansett hvor det måtte komme fra.

Selv demokratiske representanter i den amerikanske Kongressen begynte å snakke om et forkjøpsangrep mot Nord-Korea for å stanse rakettene - lenge før Pyongyang var ferdig med forberedelsene til utskyting.

Verken Bush eller «brushodene» han omgir seg med i viktige spørsmål om krig og fred lot seg fange av demokratenes initiativ. Ikke i denne omgang.

NORD-KOREANERNES TEST avslørte det man visste fra før. At kortdistanserakettene fungerer. At den interkontinentale raketten ikke gjør det. Om da ikke en kommende annonsert utskyting som allerede er under forberedelse, viser lengre flytid enn 40 sekunder.

Men det skapte en reaksjon, ikke minst i Japan, der man ikke akkurat er hjertevenner med nordkoreanerne (heller ikke sør-koreanerne for den saks skyld).

USA har lovet japanerne å utplassere rakettforsvarssystemer (Patriot-raketter) i Japan, og så å si over natten er det blitt enighet om å etablere en avansert radar (Vadsø-type?) i Japan som del av det globale rakettskjoldet som Bush-administrasjonen hentet ut av møllposen.

Et av den amerikanske marinens mest avanserte fartøyer for rakettforsvar er dessuten beordret til Japan og skal være på plass i løpet av få dager.

SAMTIDIG GÅR DIPLOMATIET på høygir.

Japan leverte nesten før den første raketten var gått i bakken/havet et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd som tok til orde for bindende straffetiltak (sanksjoner) mot Nord-Korea. Dette var støttet av USA - antakelig også USAs beste venn i spørsmål om krig og fred, Storbritannia, skal man dømme etter uttalelser fra den britiske utenriksministeren Margareth Beckett.

Møtet i Sikkerhetsrådet avslørte raskt at bindende sanksjoner ville det neppe bli snakk om. Kina gjorde det klart at landet ville benytte sitt veto, og fikk raskt følge av Nord-Koreas nest beste venn, Russland.

De ville gå for en presidentuttalelse - en mindre forpliktende og ikke bindende reaksjon fra Sikkerhetsrådet.

Der står saken.

PRESIDENT GEORGE W. BUSH var merkelig lavmælt etter telefonsamtaler med lederne i Russland og Kina mens forhandlingene i Sikkerhetsrådet pågikk.

For mens USAs FN-ambassadør, hauken John Bolton, snakket om at man i rådet nok skulle sortere uoverensstemmelsene og finne passende måter å straffe Nord-Korea på, kom Bush ut og erklærte at «USA ønsker en diplomatisk løsning». I praksis betyr dette innenfor rammen av «Seksnasjoners-døftingene» for å få Nord-Korea til å oppgi våpendelen av atomprogrammet. Det er Nord- og Sør-Korea, USA, Japan, Russland og Kina som deltar i disse drøftingene.

Den kinesiske viseutenriksministeren Wu Dawei har i helgen møte med USAs forhandlingsleder Christopher Hill. Mandag skal Wu være i Pyongyang for å delta i markeringen av 45 årsjubileet av vennskapsavtalen mellom Kina og Nord-Korea.

Han vil nok benytte anledningen til et forsøk på å få Nord-Korea tilbake til forhandlingsbordet.

Om det nytter er en annen sak. Til tross for at Kina i størsteparten av de årene vennskapsavtalen har eksistert, har holdt liv i Nord-Korea - både med økonomi, matvarer og teknisk bistand - har Beijing merkelig liten innflytelse i Pyongyang.

Men som en kinesisk ekspert sier det:

«Bistand er ikke noe våpen så lenge den ikke brukes som våpen. Og Kina vurderer ikke å bruke bistanden som våpen».

HO