Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Dagboken, 8. april

Dagboken, 9. april

Dagboken, 10. april

Dagboken, 11. april

Dagboken, 12. april

Dagboken, 13. april

Likevel: Jeg angrer ikke på at vi har bygd hus for våre barn her i Arrabeh, denne historiske palestinske landsbyen som min mann kommer fra. Flyktninger i Sabra og Shatilla tar fremdeles vare på husnøklene til sine gamle, for lengst ødelagte hjem i det som nå er Israel. De som fatter hva dette betyr, forstår kanskje også hvor verdifullt vårt nye hjem i Arrabeh er for oss (tross de vanskelige forholdene for palestinere her i Israel). Innbyggerne i Arrabeh har aldri flyktet. Deres situasjon er derfor ganske forskjellig fra forholdene til de omkring seks millioner palestinske flyktningene som er spredt over hele verden. Ja, det finnes altfor mange palestinske barn uten et hjem i dette landet som inntil 1948 het Palestina. Vårt hus i Arrabeh gjør at mine barn ikke er blant dem.

Det finnes altså millioner av palestinske flyktninger som ifølge Verdenssamfunnet har rett til å få komme tilbake til sine opprinnelige hjemsteder. Men Israel har aldri tillatt flyktningene å returnere. Tvert imot, Israel har jaget mange av dem på flukt flere ganger. Dette gjelder for eksempel en del av flyktningene fra Jenin flyktningleir. Denne leiren ble til i forbindelse med opprettelsen av Israel, men ikke alle leirens innbyggere kom dit allerede da. Noen av Jenin-flyktningene dro i 1948 først til andre steder på Vestbredden, men ble sendt på flukt igjen i 1967 og fikk da plass i den allerede overfylte Jenin flyktningleir. Nå har Israel rasert leiren. Folk her i Arrabeh er svært opprørt over at Jenin-flyktningene er sendt på flukt igjen, noen for tredje gang!

Når jeg tenker på forholdene for Jenin-flyktningene og på at israelske soldater nå ødelegger utallige hjem over hele Vestbredden, kan jeg ikke la være å tenke på den gangen i 1989 da vi skulle intervjue en 12 år gammel jente i en flyktningleir nær Hebron. Hennes mor sto i ruinene av familiens hjem da vi kom. Israelske soldater hadde i løpet av natten ødelagt dette og 12-13 nabohus. Samtalen med jenten foregikk i besteforeldrenes hus. Jeg glemmer aldri uttrykket i ansiktet til denne sjetteklassingen der hun satt på en madrass på gulvet i et fattigslig rom fullt av tåregass. Hun reagerte knapt på den hyppige skytingen fra noen hustak i flyktningleiren der israelske soldater hadde laget sine utkikksposter. Det var noe mye verre som opptok jentens sinn.

Ti år senere kom jeg tilbake til flyktningleiren og da fortalte den samme jenten (nå kvinnen) dette om det hun den gangen hadde følt, men ikke hadde funnet ord for: «Jeg tror ikke noen tragedie er verre enn å oppleve at huset ditt blir ødelagt, alt du eier i livet og du har ingenting annet enn klærne du har på deg, spesielt når dette skjer om natten og så fort. Du klarer ikke å forstå hva som skjer. Den natten følte vi at vi mistet de mest grunnleggende ting mennesker trenger for å overleve... Vi var flyktninger, men vi hadde vårt eget hus. Nå ble vi hjemløse flyktninger, «hjemløse hjemløse». Jeg kan ikke beskrive hvor tragisk dette føles.»

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.