Ibrahim Kahn (32) og familien hans måtte flykte da talibansoldatene kom om natten.

Soldatene brente og herjet. Familien fikk med seg klærne de sov i.

Den lille landsbyen Aka Kihl noen mil nord for Kabul lå tilbake i ruiner. Ibrahims hus var knust.

Det er snart tre år siden den engang velstående familien på seks måtte flykte fra Taliban.

— Jeg snudde meg og så huset vårt brenne. Vi gikk hele natten mot Kabul. Det tok syv timer, forteller Ibrahim. De flyttet inn i utbombede bygninger i den russiske delen av byen.

Grått og brunt støv virvler rundt føttene våre. Den brune afghanske jorden flytter på seg.

Slum

Rundt 15.000 flyktninger fra Shomali-slettene i nord har i snart tre år søkt tilflukt i den gamle sovjetiske bydelen i Kabul. Her hadde de gamle okkupantene sin ambassade og sine leiligheter. Blokkene lener seg mot hverandre, har tydelige merker etter granater og skuddsalver. Krig. Uvisst hvilken i rekken. I dag er det slum. Området rundt ser ut som et månelandskap. Ruiner fra ti år tilbake etter et av Afghanistans innbyrdes oppgjør.

Noen barn kommer løpende. Vifter med armene. Jeg får med meg at de vil vise frem noe lite.

I det grå og brune støvet ligger et nyfødt lam.

Moren slikker den lille kroppen. Lammet prøver å reise seg og få tak i en av spenene. Målrettet. Vet hvor det skal. Har næringsvett og overlevelses-evne.

Kolonne

En lang kolonne med lastebiler og busser er på vei ut av Kabul. I dag flytter 2500 mennesker tilbake til Shomali-slettene. En gang Kabuls kornkammer. Hvete og frukt. Druer.

Det var hit Kabuls bedrestilte reiste for rekreasjon. I en annen tid. I et annet liv. I dag utbombet og merket av fire års tørke.

De flytter tilbake til ingenting, men de får med seg såkorn, hvete, aprikoser, rosiner, hammer og spiker fra FNs høykommisær for flyktinger. Sine få eiendeler har de pakket på lastebilene. Noen har tatt med seg dører og dørkarmer. Ingen tror russerne har noe i mot det.

Grått støv virvler rundt busshjulene.

I ruinene har en og annen laget små butikker. Næringsvett. Overlevelsesevne.

I det fjerne reiser høye fjell seg i den klare vinterluften. En liten forstad til Himalaya.

Klasebomber

Vi svinger av hovedveien. Rundt det støvete tråkket ligger amerikanske klasebomber og glitrer gult i solskinnet. Nye fra bombefabrikken. Ibrahim forteller at det bodde talibansympatisører i husene rundt. Nå er deres boliger også ruiner.

FN har satt opp en teltleir på et støvete jorde. Ibrahim losser familiens eiendeler fra lastebilen. En stor bylt med tepper og sengetøy, en metallboks med kjøkkenutstyr og en trillebår. En plastkanne med drikkevann. Mer vann finnes en og en halv time borte. Til fots.

Angst

Ibrahims hus ligger noen hundre meter unna. Vi kjører. Jeg ser hjulspor, det har vært biler her før. Den danske journalisten i baksetet har angst:

— Er det miner her? Hvem har sagt at det er trygt? Har noen kjørt her før? Sunn angst. Det er fortsatt krig.

Ibrahim viser rundt i ruinene som en gang var hans hjem. Viser familiens «bankboks», et hemmelig hull i veggen.

— Her hadde vi såkorn. Han skulle så gjerne vist oss hagen med fem hundre vinranker, men frukthagen er fortsatt et minefelt.

Støvet smyger seg rundt hushjørnene. Grått støv. Legger seg over alt. Virvler videre.

— Vi hadde et godt liv. Vi dyrket hvete og druer, vi hadde to kyr, fem geiter og ti sauer. Nå er alt knust, men det viktigste nå er at familien har mat og vann. Og at vi har jorden. Afghanistans jord.

Håp

Ibrahim må selv reise veggene til det nye huset. Resten vil han få hjelp til av FNs høykommisær for flyktninger. Det skal gå på et par måneder. Så vil han leve i fred med sin familie, med sin slekt og sine venner.

Kanskje er dette slutten på en 23 år lang krig. Kanskje.

TALIBANLAND: Ibrahim Kahn og fruen må bo i en teltleir til huset som ble brent av talibanstyrkerer er bygget opp igjen. Kahn betyr dalens høvding.
FOTO: ROAR CHRISTIANSEN