Den rike verdens løfter om bistand innfris ikke, og afghanerne må prøve å klare seg selv. På grunn av den enorme strømmen av hjemvendte flyktninger har FN måttet snøre igjen pengesekken og bidrar bare med den mest grunnleggende bistand til dem som returnerer.

«Hjelpepakkene» er blitt redusert etter at FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) i første halvår brukte 158 millioner dollar (ca. 1,2 milliarder kroner) i bistand til dem som ville hjem. Før året er omme vil det gå med ytterligere ca. 800 millioner kroner. Av dette mangler UNHCR nesten halvparten, ifølge en fersk oversikt. For å bremse flyktningstrømmen, er det slutt med å dele ut ulltepper, jerrykanner og bøtter. Mel— og såkornrasjonene er blitt halvert.

Pengene uteblir

Det manglet ikke på velvilje under FNs giverlandskonferanse i Tokyo på nyåret. «Alle» ville hjelpe det borgerkrigsrammede og hærtatte landet etter at det var «befridd» fra de siste makthaverne fra den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen. Makthavere som gjorde Afghanistan til et fristed for velorganisert internasjonal terror, ledet av Osama bin Laden. Pengene satt løst i Tokyo. Til sammen ble det gitt løfter om omkring 35 milliarder kroner i bistand til repatriering og reintegrering av flyktninger og gjenoppbygging av det nærmest raserte landet.

Foto: Terje Skarpenes

Til nå er bare en brøkdel av pengene kommet inn. Mens det fortsatt gjenstår for den rike del av verden å bevise at bistand dreier seg om mer enn sikkerhet og forsvar, forsøker afghanerne på forskjellig vis å klare seg på egen hånd. Barnebruder for noen tusen

I gatene i Kabul selger krigsenker hjemmebakt brød for å få tilbake sin selvstendighet og verdighet.

Andre steder selger familier døtrene som barnebruder for å få et nytt livsgrunnlag. Prisen for en åtte år gammel jente varierer mellom 1200 og 6000 kroner.

Og i regjeringskontorene forsøker president Hamid Karzai å bygge bro over etniske motsetninger som når som helst kan velte arbeidet med å forberede valg og utarbeide forslag til ny grunnlov. Han har 18 — 24 måneder på seg for å skape en varig plattform for fred og stabilitet. Kan han lykkes?

«Sats på kvinnene»

Ja. Med visse forhold, mener tre bergenske Afghanistan-kjennere, CMI-forskerne Karin Ask og Arne Strand og bistandsarbeideren Per Hornfelt.

— Vi skal være forsiktige med å påtvinge den afghanske befolkningen våre løsninger. Snarere er det viktig å ha respekt for at tradisjoner endres innenfra, sier Karin Ask. Hun går med dette i rette med dem som mener at det er viktig for frigjøringen av de afghanske kvinnene at de får fjerne det heldekkende klesplagget burkaen.

— Det var ikke Taliban som oppfant burkaen, det er en gammel stammetradisjon, de som hadde råd tok burkaen på når de beveget seg utenfor hjemmet. Og burkaen brukes også i Nord-Pakistan uten at noen reagerer på det, sier Ask. Hun mener at spørsmålet om burka eller ikke-burka nok er psykologisk viktig for kvinner i byene, men at det ikke er et spørsmål som vi i vesten skal gjøre til noe hovedspørsmål i arbeidet med utviklingen av Afghanistan.

Derfor er det heller ikke riktig å rettferdiggjøre fortsatt bombing av Afghanistan som en del av kvinnefrigjøringen, sier Karin Ask. Ask fremholder at det i arbeidet fremover vil være riktig å satse på unge kvinner som har fått sin utdannelse som flyktninger utenfor Afghanistan, eller de mange hundre som har vært benyttet som ledere og veiledere i kvinnerettede prosjekter.

— Vi som kommer utenfra må være villige til å lytte. Vi må spørre oss selv hvor lenge afghanerne kan ha tillit til oss når det bombes i øst og vest og mange av bombene ikke treffer målene. Kanskje det undergraver gjenoppbyggingen og troen på at det kan skapes sikkerhet og stabilitet uten bomber og granater, sier CMI-forskeren.

Samme menn - nye klær

Arne Strand, som også har erfaring som bistandsarbeider i Afghanistan for Kirkens Nødhjelp, mener at det er viktig i denne overgangsfasen at det internasjonale samfunnet viser vilje til å bruke maktmidler mot dem som opponerer mot sentralregjeringen.

— Det kan bl.a. skje ved at det som i dag er nødhjelp vris over til mer langsiktig hjelp som stilles til disposisjon for sentralregjeringen. På den måten kan folk flest få følelsen av at de har nytte av denne regjeringen og ikke er prisgitt de lokale ledere. Det vil også kunne gi ytterligere liv til den optimismen som vi finner i Afghanistan, spesielt med utgangspunkt i de store byene, sier Strand. Han sier at til nå er det ikke mye Karzai-regjeringen har oppnådd i arbeidet med å skape stabilitet og å fjerne stempelet på landet som et sikkert tilfluktssted for terrorister.

Strand peker også på at aktørene i maktkampen stort sett er de samme som i 1973 da kongen ble kastet.

— Noen av dem har fått dress og bedre utdannelse, men for de fleste av dem er krig og maktkamp fortsatt en livsstil. Derfor er drømmen om et stabilt Afghanistan fortsatt langt unna oppfyllelse, sier han.

Arne Strand mener at mye kan oppnås i den videre prosess dersom det internasjonale samfunnet opptrer med en fast hånd som ikke kombinerer fredsbygging og kamp mot Taliban, og der afghanerne får anledning til å ta større ansvar, samtidig som de ser at det internasjonale samfunnet har interesse for utviklingen.

Imponert

Også Per Hornfelt, med mange års erfaring i bistandsarbeid gjennom Afghanistan-komiteen, noe som bl.a. har gitt et bredt kontaktnett og kunnskap om landet, peker på det internasjonale samfunnets ansvar for å gi sentralregjeringen innflytelse og legitimitet.

— Karzai-regjeringen er et redskap for å sikre stabiliteten. Problemet er at de som sitter med makten både sentralt og lokalt ikke stoler på hverandre, selv om det er ting som tyder på at noen av de lokale lederne innser behovet for en sentralregjering med innflytelse. Vestens bidrag kan bl.a.være å skape good will for Karzai og hans folk ved å sette den i stand til å bedre det daglige liv for afghanere flest, fremholder han.

— I utgangspunktet betyr det at vesten lever opp til forpliktelsene fra Tokyo og betaler for seg - eller at man lar organisasjoner som al-Qaida bygge seg opp igjen, sier Per Hornfelt. Han er imponert over det som har skjedd i løpet av de siste seks månedene.