Etter tre år i iransk fengsel droppet Reza Deghati sitt etternavn. Siden ble bildene hans mer kjent enn navnet, men fortsatt kaller han seg bare Reza. Også da han nylig var foredragsholder på Frie Medier-konferansen i Fredrikstad.

Reza har jobbet for alle de store og dekket alle de viktige etterkrigskonfliktene rundt om i verden. Han er betegnet som en av verdens fremste visuelle historiefortellere. Og han har vært en i flokken av hvite, mannlige krigsfotografer.

— Vår oppfatning av krigen har vi via hvite menn på rundt 30-45 år som i hovedsak kontakter andre menn. Det er ofte vanskelig for dem å få innpass hos kvinner, for eksempel i Afghanistan. Men hvem skal snakke med kvinnene og barna, krigens virkelige ofre?

De lokale stemmene

Rezas svar har vært å jobbe med lokale journalister, de som virkelig kjenner sitt land. Dessuten har han drevet med opplæring av unge fotojournalister underveis på oppdrag kloden rundt. Reza gjør ikke noe forsøk på å skjule sin stolthet når han forteller at en av ungguttene han på 1980-tallet lærte opp i Soweto, i dag leder fotobyrået AP i Sør-Afrika.

I 2001 formaliserte Reza undervisningsarbeidet med etableringen av den frivillige organisasjonen aïna i Afghanistan. Denne er primært franskfinansiert, men har også fått kamerautstyr fra Pressefotografenes klubb i Norge.

— Vi tror at den viktigste utdanningen skjer på skolene, og er veldig opptatt av å bygge opp ny når en blir bombet. Men på skolen lærer elever i krigssoner ofte å kjempe mot seg selv. Undervisningen handler ikke om hvordan de kan bli bedre mennesker og lege krigssårene de har fått på sjelen. Det er ikke ved å bygge skoler vi hjelper dem som har mistet foreldrene i krig og som bare leter etter våpen for å få hevn, sier Reza, som selv har etablert skole i Kabul.

Tredje generasjon bistand

På aïnas mediesenter vil han gi folk mulighet til å lege sine usynlige sår ved å fortelle sin historie, eller ved å dokumentere andres. Reza kaller aïna tredje generasjons bistand. Det handler mindre om å bygge opp det som er skadet fysisk, og mer om å reparere de psykiske og kulturelle skadene.

— De største krigsskadene er de vi ikke kan fotografere: Skader på sjelen og ødeleggelse av identitet og kultur, sier han.

Sammen med lokal historie, kultur og tradisjoner står barne-, kvinne- og menneskerettigheter sentralt hos aïna. Hovedhensikten er å utdanne flere lokale journalister og fotografer. Men kulturelt påfyll og fokus på demokrati er minst like viktig. For den viktigste kampen i dag er den for demokrati og ytringsfrihet mener Reza.

Aïna har etablert sentre i syv afghanske byer og finansierer en kvinneradio, et månedsmagasin for kvinner og et barneblad, samt fire andre publikasjoner. En av de største aïna-suksessene hittil, er dokumentaren «Afghanistan Unveiled» - «Afghanistan uten slør», som har vunnet flere priser og er vist på 30 TV-kanaler. Laget av de første kvinnelige videojournalistene i Afghanistan utdannet ved aïna mediesenter.

Sensurert som 16-åring

Reza Deghatis engasjement for demokrati, sosial rettferdighet og ytringsfrihet ble vekket da han som 16-åring laget sitt eget magasin via skolens stensilmaskin. I første nummer skrev han om en kvinne som måtte betale penger under bordet til politiet for å få selge fisk på markedet. Det førte til at han ble innkalt til politiavhør. Noen år senere ble han arrestert for å ha fotografert og publisert bilder av fattige i Teheran.

Da han etter tre år kom ut av fengselet,

oppdaget han at det iranske samfunnet hadde enda mindre rom for ytringsfrihet. Khomeini var kommet til makten. Og Reza flyktet etter hvert til Frankrike.

— Fotografiet kan være et verktøy for frihet, sier Reza mens han viser et utvalg av sine mest kjente bilder.

Khomeini i svart hvitt. Glade barn i farger. Krigsherjede kropper. Skarpe kontraster og myke linjer. Man kan skjønne at han er utdannet arkitekt. Og vi tror han når han sier at også han har fått skader på sjelen av alt han har sett gjennom over 30 år med kamera som fremste verktøy.

REZA
REZA
REZA