CHRISTINA PLETTEN

Ved inngangen til skolen, i det ene hjørnet av fotballbanen, er det plassert en diger stabel med likkister. Soldater har rigget til en teltleir langs oppkjørselen. To gutter sparker ball like i nærheten, og fra den åpne døren i klasserommet hører vi barnestemmer som ramser opp vers i kor. De begynte på skolen igjen denne uken.

På baksiden oppdager vi en kriseleir med flere hundre mennesker. Under en teltduk sitter et team leger og sykepleiere fra sosialkontoret i provinsen Phang-Nga. Doktor Charun Boonyarithikarn fra sosialkontoret blar i en liten notisbok der menneskene i området og deres lidelser er ført med sirlig penn.

— Det er svært mange barn som fortsatt er i sjokk, sier han og lar fingeren gli nedover blekklinjene. - Vi har funnet tre foreldreløse barn i denne leiren. De er plassert på barnehjem eller sendt til slektninger i andre deler av landet, konkluderer legen etter en stund.

Mistet moren

En sykepleier sier noe på Thai. En annen springer av gårde, og kommer tilbake med to gutter i skitne, fillete klær. Den eldste, 14-år gamle Jaroon Udom, ser på oss med tomt blikk mens han forteller at han klatret opp på taket av huset sitt og reddet seg fra flodbølgen, at moren som jobbet på et av turisthotellene i Khao Lak ble slukt opp av havet, at faren er hjerneskadet og ikke kan ta seg av dem. Vi spør om han er redd. Han nikker og ser vekk. Lillebroren Kittisuk (7) stirrer i bakken hele tiden. Han sier ingenting.

Det har vært en tøff oppgave for thailandske myndigheter å sikre barna i kaoset som oppsto etter flodbølgen. Flere team fra sosialkontorene i de berørte provinsene har reist rundt i kystlandsbyene og søkt etter foreldreløse barn.

Mange dager etter katastrofen fant de barn som gikk alene rundt i ruinene og lette etter foreldrene. I noen tilfeller ble de senere gjenforent med familiemedlemmer som lå på sykehus. Men mange måtte fraktes til barnehjem, eller sendes til fjerne slektninger som sa seg villig til å ta seg av dem.

Jaroon forteller at han reddet flere av naboene opp på taket. Han fant lillebroren i skogen senere på kvelden. Han spurte kolleger av moren om de hadde sett henne. Han ventet i flere dager før han forsto at moren aldri ville komme tilbake fra jobb.

Orker ikke gå på skolen

Foreløpig bor Kittisuk og Jaroon under en plastduk sammen med bestefaren, en tynn gammel mann som ser oppgitt og traumatisert ut. Jaroon orker ikke gå på skolen.

— Hva skal dere gjøre? Skal dere bo med bestefar? spør vi ham.

— Jeg vet ikke, sier Jaroon og sparker i støvet.

FN og universitetene i Thailand sender nå team med krisepsykiatere rundt for å hjelpe barna og bearbeide inntrykkene. Det anslås at rundt 20.000 barn trenger psykologisk hjelp.

I teltleiren i Bang Muang står Chanthip Vatanasusakun fra sosialdepartementets anti-trafficking kontor i Bangkok og venter på at tre militærlastebiler fylt med barn skal stoppe. På veien fra skolen har lastebilene kjørt forbi tempelet, og fra bussen kunne barna se patologene i gassmasker og hvite smitteverndrakter, kistene og frysecontainerne med lik. Barna er viltre og soldatene har et svare strev med å holde dem i sjakk. I de små hendene knuger de poser med donerte leketøy og gaver.

Chanthip leder arbeidet med å hjelpe barna i leiren og kartlegge deres situasjon og behov. Hun er svett og sliten og gråten skjelver i munnviken når hun snakker.

— Vi prøver å beskytte dem så godt vi kan, men du kan se selv på dette kaoset, sier hun og slår ut med armene. - Dette er en svært hard leksjon å lære så tidlig i livet, sier hun.