Bak nyhetene

Tor Olav Mørseth

Sist uke var det Japan som ropte: en kinesisk plan vil føre gass fra Sør-Kinahavet tilbake til fastlandet.

Midt mellom de to landene ligger nemlig store olje— og gassreserver. Det eneste problemet er at ingen er enige om hvor grensen skal gå. Mens Japan mener området skal deles midt mellom Japan og det kinesiske fastlandet, gjør Kina krav på sin kontinentalsokkel.

Striden har pågått i lang tid, og begge parter har vært offensive i sine utspill mot motstanderen.

I LIKHET MED resten av verden, er det energi som fyrer opp under økonomien i landene som er nummer to og tre blant verdens oljekonsumenter. Olje de to nå konkurrerer om på verdensmarkedet.

Samtidig er de stadig mer avhengige av hverandre. Kina er Japans største handelspartner, og Japan har tre av de siste fire årene vært den største handelspartneren til Kina. Japanske forretningsmenn har gjort enorme investeringer hos naboen i vest, og nyter godt av billig kinesisk arbeidskraft.

Samarbeidet mellom de to er ikke nytt. På 700-tallet reiste den kinesiske buddhistmunken Jian Zhen til Japan. Der lærte han japanerne religion, medisin og språk. Japanske lærde dro på studietur til Kina, som på det tidspunktet var blant de mest utviklede kulturene i verden.

Historien om Jian Zhen er typisk fordi den hører hjemme i en forestillingen om at Japan er en del av kinesisk kultur. Gammel japansk byggeskikk, japanske skrifttegn og religion bygger alle på ting som er lært i Kina.

DET ER KANSKJE akkurat derfor de japanske herjingene blir sett på som så mye verre enn de europeiske. De siste århundrene har Japan vært storebror i Asia, og for Kina har det ikke vært noen snill storebror.

I 1895 tapte Kina den første sino-japanske krigen. Landet måtte avstå store landområder og betale mye.

20 år senere la Japan frem 21 krav med trussel om krig dersom de ikke ble oppfylt. Kinas ledere, smertelig klar over at de ikke kunne vinne en krig, ga blant annet fra seg Mandsjuria og Shandong-provinsen.

Og i 1931 invaderte Japan under opptakten til annen verdenskrig. Til sammen skal om lag 20 millioner kinesere ha mistet livet. Verst gikk det utover Nanjing. I løpet av seks uker i årsskiftet 1936-37 skal så mange som 300.000 kinesere ha blitt drept.

Nå har forholdet nådd et nytt bunnmål. Denne gangen startet det med krangel om nye japanske skolebøker. Bøker som kraftig underspiller japanske herjinger i Asia under annen verdenskrig.

Protestene lot ikke vente på seg. I vår gikk demonstranter gatelangs i en rekke store kinesiske byer. De gikk til de japanske konsulatene som de bombarderte med stein. På veien ropte de antijapanske slagord og raserte det de kom over av japanske symboler.

Krigen mot Japan føres også på Internett. Over 40 millioner kinesere signerte tidligere i år et internettopprop mot japansk plass i sikkerhetsrådet. Diskusjonsforaene er fulle av skjellsord mot de «japanske djevlene».

Og denne gangen er det Kina som er i ferd med å bli storebror. Allerede i 2016 er den kinesiske økonomien større enn den japanske, dersom alt går slik Goldman & Sachs forutsetter.

I DAG DRIVES DET diplomatisk skytteltrafikk for å redde forholdet. Et forhold begge land er avhengige av for å sikre sin økonomiske vekst.

22. april i år sto Japans statsminister Junichiro Kuizumi på talerstolen i Indonesia for å feire 50-årsjubileet til Asia-Afrika-konferansen. Der sa han:

— Gjennom historien har Japan gjennom sitt kolonistyre og sin aggresjon påført folk i mange land, spesielt i Asia, enorme skader og lidelser.

Deretter brukte han uttrykket «dyp anger» i det som var en unnskyldning til Kina. Ifølge The Economist var det 17. gang Japan kom med en eller annen form for beklagelse. «Ikke nok», var svaret også denne gangen.

Akkurat nå er det få lyspunkter å se i forholdet mellom de to asiatiske gigantene, og vanskelig å se en rask løsning på problemene.

Og i bakgrunnen lurer fremdeles det store spørsmålet: Hvem skal være storebror i Asia i fremtiden?