Stort set alle ventet det, og Kina, Japan og Sør-Korea hadde utvilsomt håpet, at Barack Obama på sin første store reise ville dra til Asia. Men Obama har valgt Europa. Nå er det utenriksminister Hillary Clintons oppgave på sin Asia-reise fra 16. til 22. februar å forsøke å unngå den misforståelse at Obama setter Asia på sidelinjen i sin utenrikspolitikk.

Det er neppe tilfeldig når utenriksde-partementets talsmann, Robert Wood, sier at Clintons valg av Asia som første mål er et «overordentlig viktig signal» om regionens betydning for amerikansk politikk.

Japans betydning

At Japan er første stopp, er ikke overraskende. Japan har i årtier vært USAs trofaste allierte, forsvarsmessig og økonomisk. Men det er ikke noen hemmelighet i USAs utenriksdepartement at japanerne har vært frustrerte over den vekt George Bush la på Kina.

Det lignet, etter Japans mening, betenkelig på et amerikansk forsøk på å skape et Asia dominert av to makter, Kina og USA.

Så å besøke Japan først og overbevise japanerne om at alliansen med USA er en grunnstein i USAs utenrikspolitikk er et mål i seg selv. Et annet mål er å få Japan helhjertet med på sekspartsforhandlingene i Beijing om Nord-Koreas atomvåpen. Det har knirket til nå, fordi Japan er besatt av tanken på de japanerne som for mange tiår siden ble bortført til Nord-Korea.

Den muslimske dagsorden

Så skulle man tro at Kina sto for tur. Men det andre, og kanskje mest betydningsfulle signalet i reiseruten er at Hillary Clintons andre mål er Indonesias hovedstad Jakarta. For valget av Jakarta sender det klare budskap at Barack Obama mener det alvorlig når han har en visjon om samarbeid med den muslimske verden.

Indonesia er verdens største muslimske nasjon. I Jakarta, som i de øvrige hovedstedene på reisen, er den globale økonomien og miljø på dagsordenen. Men det er den symbolske betydning av besøket i Indonesia som veier tyngst.

Sør-Koreas rolle

Heller ikke bronsemedaljen går til gullvante kinesere. Sør-Korea kommer på reiserutens tredjeplass, og igjen med god grunn. Det vil neppe fornærme koreanerne at Indonesia er mål nummer to, og at de kommer før Kina er igjen et klart signal om at USA veier hensynet til sine allierte i Øst-Asia tungt.

Sør-Korea har ikke lagt skjul på sin irritasjon over at George Bush var for tilbøyelig til å marginalisere Sør-Korea i sekspartsforhandlingene. Om Obama vil fortsette den kursen for å nå en løsning mens Nord-Korea spiller med musklene og har brutt et begynnende konstruktivt samarbeid med Sør-Korea, er uklart.

Kinas fripass

Så er det langt om lenge Kinas tur. Det gikk vel ti dager etter Obamas innsettelse før han ringte den kinesiske presidenten Hu Jintao, og Obama har mildt sagt ikke hatt noen heldig start med Kina. Særlig gikk det galt da hans nyutnevnte finansminister Timothy Geithner anklaget Kina for «valutafusk».

Om det var dette som fikk statsminister Wen Jiabao til indirekte å anklage USA som ansvarlig for den verdensøkonomiske nedsmeltingen da han for halvannen uke siden sto på talerstolen i Davos, vet ingen, men tanken er nærliggende.

Obamas mål med Kina-politikken er et annet enn George Bush'. Bush ga Kina fripass hva angår menneskerettigheter, Tibet og Taiwan. Han snakket stort sett bare økonomi med de kinesiske lederne. Obamas og Clintons dagsorden er mer omfattende. De vil engasjere Kina på bred front, og Clintons oppgave er ikke minst å få Kina til å godta at det må star-tes på ny, hvis de to økonomiske stor-makter skal samarbeide. Det blir trolig reisens tøffeste oppgave.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

TIL ASIA: Før hun dro til Asia talte Hillary Clinton på et møte i det asiatiske samfunn i New York.
SHANNON STAPLETON