EVA PLESNER

Ikke fordi ICRC var misfornøyd med jobben hennes. Tvert imot. Men etter selvmordsbomben mot det irakiske FN-hovedkvarteret besluttet ICRC å innstille en vesentlig del av aktivitetene og trekke utenlandske medarbeidere ut av landet.

Så sent som for en måned siden ble en delegat skutt ned ved høylys dag på vei hjem fra byen Hillah sør for Bagdad. Siden har ICRC også mottatt direkte trusler. FN-bomben ble dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Mer enn halvparten av det irakiske personalet ble sendt hjem sammen med Jiyan.

— Jeg var så glad for jobben min, jeg elsket den virkelig. Det er forferdelig at en organisasjon som Røde Kors ikke kan få lov å jobbe i sikkerhet, sa hun trist da hun fortalte hva som var skjedd.

Jiyan jobbet med å registrere krigsveteraner og forsyne dem med et spesielt sertifikat som ga dem rett til å motta pensjon. Nå er registreringen foreløpig innstilt, og krigsveteranene må vente på pensjonen.

Jiyan klynger seg til håpet om at ICRC snart vender tilbake. Om en måned, kanskje. Eller to. Eller tre. De har lovet å ringe til henne så snart sikkerhetsforholdene gjør det mulig å gjenoppta arbeidet.

Dessverre er det ikke mye som tyder på at det er nær forestående. For en uke siden mistet mer enn 100 mennesker livet ved nok en bilbombeeksplosjon, denne gangen i den hellige byen Najaf ca. 150 km sør for Bagdad.

De hyppige skuddsalvene vi hører hver eneste natt blir heller ikke færre, tvert imot.

Noen av dem er langt vekke, andre like om hjørnet. I begynnelsen var vi overbevist om at det var røvere som var på ferde. Men Samir (vår vertsfamilies overhode og pensjonert jagerpilot) mener at det er snakk om hevntokter - i hvert fall i de fleste tilfeller.

Vi bor i det såkalte offiserskvarteret, der en stor del av hærens offiserer bor. I 1980-årene ble offiserer i Ba'athpartiet belønnet med en klekkelig sum penger for hver eneste soldat de vervet. Det medførte en klappjakt på unge menn som ble sendt til fronten - der de ofte endte som kanonføde.

I mange tilfeller visste soldatenes familier hvem som hadde fått sønnene deres innrullert - og nå er det pay-back time. Mener altså Samir.

Sist fredag ble Samirs kone Nadwa, ringt opp av en god venn. Han fortalte at inspektøren på en skole like ved var drept et par dager tidligere. Inspektøren - et høytstående medlem av ba'athpartiet - satt i møte med alle lærerne da en mann plutselig trengte seg inn på lærerværelset og skjøt henne ned.

Først ble hun truffet i skulderen og brystet og falt om. Så gikk drapsmannen tett på og avfyrte ytterligere to skudd, det ene i munnen, det andre i hjertet. Så forsvant han.

Ingen av lærerne kan identifisere mannen, sier de, så saken blir neppe oppklart. Men Nadwas venn er ikke i tvil om at det er snakk om et hevndrap. Skoleinspektører hadde rik adgang til å angi folk under diktaturet - eksempelvis hvis elevene kom til å røpe at foreldrene hadde snakket stygt om Saddam Hussein.

Man kommer uvegerlig til at tenke på de tusenvis av torturofre som finnes i dette landet. De risikerer å treffe på sine bødler på gaten, etter som disse stadig går rundt på frifot. Og hvordan reagerer man i et land der stort sett alle har minst ett skytevåpen?

Omvendt vet bødlene også godt at det sannsynligvis kun er et spørsmål om tid før et eventuelt rettsoppgjør begynner. Kan det unngås at noen tenker det var klokt å slippe eventuelle vitner?

— Det er forferdelige tider. Men hva kan vi gjøre? Annet enn å vente og håpe på at det snart blir bedre, sier Nadwa.