På veggen over bardisken på The crazy house henger det to bilder. Det ene er av Radovan Karadzic, det andre av Ratko Mladic, to av verdens mest ettersøkte menn, anklaget for krigsforbrytelser.

Rett overfor bildet, i det ene hjørnet av den vesle kafeen med fire bord pleide det å sitte en mann med stort grått skjegg. Han sitter der ikke lenger.

— Sent en kveld kom det en gråhåret mann inn og presenterte seg som David. Han spurte om han kunne sitte med oss, forteller kaféverten Misko Kovijanic.

Les også: Frigi Karadzic

Fra det tidspunktet ble mannen, som kalte seg Dragan David Dabic, en psykiater som drev med alternativ medisin, en stamgjest.

— Jeg husker han fulgte entusiastisk med mens vi spilte gusle (balkansk strengeinstrument, red.anm.) og sang patriotiske sanger. Så sa han at han tidligere hadde spilt og lurte på om han kunne prøve. Lyden var fantastisk, forteller Kovijanic.

Det er ikke første gang han forteller historien. Hans vesle kafé er nærmest invadert at kamerateam fra forskjellige land som vil høre ham fortelle om den berømte gjesten.

Vil forsvare seg selv

— Var blant venner

Han sier Radovan Karadzic kom til kafeen omtrent annenhver dag, leste avisene og drakk litt billig serbisk rødvin. Av og til spilte han gusle, men sang aldri og snakket aldri særlig mye.

En sjelden gang drakk han også det lokale plommebrennevinet slivovitz, men aldri mye. Han kom som regel sent, rundt midnatt, og var der noen timer. Bare en gang ble han sittende til morgenkvisten, forteller kaféverten.

Han er blank i øynene mens han forteller om hvordan Karadzic så på bildet av seg selv og om da de sang sanger om Karadzic uten at han fortrakk en mine, om hvordan ingen hadde noen anelse om hvem han egentlig var og hvor sympatisk den eldre mannen med grått hår og skjegg var. Kovinijanic sier han var høy, elegant og minte ham mest av alt om en profet.

— Jeg tror han følte seg trygg her, at han følte han var blant venner, sier han.

— Snakket dere noen gang om krigen?

— Nei, men en gang sa han at det var fint vi hadde bildene på veggen. Jeg forklarte at jeg kom fra et sted rett ved Radovans fødested. Jeg forklarte ham hvor det lå og hvordan det så ut der. Han må ha gått forbi bildene tusenvis av ganger, og jeg har vist videoer av ham, men han fortrakk aldri en mine, sier Kovijanic, før han legger til:

— Jeg hadde aldri noen anelse om at det var ham.

— Karadzic ble beskyttet

Synger for helten

— Hva tenker du om at han er arrestert?

— Jeg kommer til å være lei meg i mange år for at de har tatt Radovan. Jeg er stolt over at vi komme fra samme sted, at han følte seg trygg her og at han spilte på mitt instrument. Han er ikke bare min helt, men en helt for alle serbere som elsker fedrelandet. Jeg skulle bare ønske jeg visste hvem han var.

— Hva ville du gjort da?

— Jeg ville takket ham og hjulpet ham med penger og alt annet han måtte trenge.

Ved siden av ham drar Raso Vucinic opp guslen.

— Vi venter på ham til han kommer tilbake, en ærerik mann som forsvarte oss. Snart er han tilbake og drikker og synger med oss, sier han, før han tar seg en støyt av glasset.

Kvelden i forveien ble han arrestert da han sammen med andre unge nasjonalister protesterte på republikkplassen i Beograd sentrum.

Andrija Bogdanovic, som sitter utenfor, var ikke der, men er likevel engasjert.

— Det er trist han ble arrestert. Han slåss for Serbia og det serbiske folk, og gjorde det han måtte for å avslutte krigen i Bosnia, sier Andrija Bogdanovic.

Han anslår at om lag halvparten i nabolaget, de eldre, er tilhengere av Karadzic.

Se Karadzics hjemmeside

— Ville ha hjulpet ham

Blant dem er en dame i 60-årene som ikke vil fortelle navnet sitt, men gjerne vil fortelle sin egen historie. Hun har bodd noen hus unna blokken hvor Karadzic bodde etter at hun måtte flykte fra Sarajevo i 1992.

— Jeg beklager at jeg ikke visste hvem han var. Jeg ville ha brakt ham lunsj hver dag og hjulpet ham med det jeg kunne. Karadzic er ikke skyldig. Serberne har lidd så mye, men det er det ingen som har brydd seg om.

Tilbake i kafeen har både Kovijanic og Vucinic tømt minst to glass vin til ære for kameramenn fra lokale tv-stasjoner.

— Det som har skjedd er kanskje bra for businessen?

— Det er det siste jeg tenker på nå. Jeg vil aldri bruke dette for å tjene penger, sier Misko Kovijanic.

Har du meninger om det som nå skjer i Serbia? Kommentér her!

Paul Sigve Amundsen