I september 2009 går en ansatt i staben ved NATOs internasjonale kontor til USA med kopi av et brev. Brevet er sendt fra generalsekretær Anders Fogh Rasmussen til sjefen i den russiskdominerte militæralliansen Collective Security Treaty Organization (CSTO).

Kildene ved generalsekretærens kontor kan fortelle at Fogh Rasmussen planlegger et fremstøt om tettere samarbeid med CSTO. Han planlegger «å gå lenger enn mange allierte, USA inkludert, vil være komfortable med». Takket være opplysningene fra den «strengt beskyttede» kilden kan USA ta affære.

USAs utenriksminister Hillary Clinton ber landets NATO-ambassadør sørge for et privat møte med Fogh Rasmussen for å stoppe forslaget. USA mener det kan underminere alliansen og stimulere til blokktenkning, som i den kalde krigens dager. Clintons beskjed til Rasmussen er klar:

«Vi anmoder deg sterkt om ikke å foregripe de alliertes diskusjon ved å annonsere nye NATO-Russland-initiativ, som ikke er blitt formelt vurdert av alliansen», heter det i et dokument.

Da Anders Fogh Rasmussen holdt sin planlagte tale 18. september 2009, var forslaget om å involvere CSTO i en fremtidig europeisk sikkerhetsstruktur borte. Rasmussen opplyste også at han hadde rådført seg med medlemslandene om talen.

Dette er et av flere eksempler på hvordan opplysninger og dokumenter fra kontoret til NATOs generalsekretær lekker til USA. Det kommer frem i over 200 dokumenter, stemplet «secret» og «confidential» fra USAs NATO-delegasjon, som er lekket til Wikileaks, og som Aftenposten har fått tilgang til.

Les dokumentene her (pdf)

Fortalte fra møter

Kildene ved generalsekretærens private kontor har vist seg nyttige for USA ved å lekke informasjon fra generalsekretærens fortrolige samtaler med statsledere. Innholdet i ellers uskyldige samtaler mellom Fogh Rasmussen og presidentene i Romania og Ungarn har raskt funnet veien til det amerikanske Utenriksdepartementet.

USA har også fått informasjon som står i sterk kontrast til informasjon gitt av generalsekretær Anders Fogh Rasmussen.

  1. desember 2009 reiste NATO-sjef Anders Fogh Rasmussen til Moskva på et høytprofilert møte for å besøke Russland president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin. Da han kom tilbake, rapporterte NATO-sjefen at besøket var preget av en «konstruktiv og fremtidsrettet atomsfære». Videre skrev han: «Jeg fant at mine samtalepartnere var åpne for samarbeid med NATO, og klare for en konstruktiv dialog om en rekke temaer, inkludert temaer hvor vi er uenige».

Noen dager senere kunne en kilde, som USA betegner som «vanligvis troverdig», gi et helt annet bilde av samtalene. Opplysningene stilte Rasmussen i et dårlig lys. Kilden refererte informasjon fra en person som var til stede på møtene mellom Putin og Rasmussen, og hevdet at Putin hamret løs på Rasmussen før han hadde fått lov å sette seg. Ifølge kilden ble Rasmussen tatt på sengen og nesten satt ut av spill av Putins aggressive stil. Putin skal ha sagt at NATO hadde utspilt sin rolle og at det var i Russlands interesse at NATO ikke lenger eksisterte.

**Les også:

Vil ikke si noe om lekkasjer**

Lekket EU-brev

Wikileaks-dokumentene viser at informantene sørget for å gi USA informasjon som andre land prøvde å holde hemmelig. USAs kilder på generalsekretærens kontor skaffet blant annet et meget sensitivt brev om en ny europeisk sikkerhetstraktat som Russland sendte til Tyskland og to andre EU-land i oktober 2008.

Tyskland nektet lenge å gi brevet fra seg. NATOs daværende generalsekretær, Jaap De Hoop Scheffer, måtte tre ganger spørre tyskerne om brevet før de ga ham en kopi. Dermed fikk også USA kloen i brevet, gjennom sine kilder i generalsekretærens stab. I et notat om brevet og det russiske forslaget skrev USAs NATO-ambassade at «Det er mer bemerkelsesverdig hvordan dokumentet er håndtert enn hva det inneholder — noe som er et oppgulp av ideer vi mange ganger tidligere har sett fra russerne».

Strengt beskyttet

De fleste kildene til USA ved generalsekretærens stab er klassifisert som «strengt beskyttet». En av årsakene er trolig at amerikanerne er redde for at NATOs leder skal oppdage hvem som er informantene ved hans eget kontor.

Dette skjedde blant annet desember 2009 da assisterende direktør ved generalsekretærens private kontor advarte USA om en viktig sak. Han kunne fortelle at Fogh Rasmussen skulle ha møte for å diskutere NATOs forsvarsplaner for Baltikum og Polen med SACEUR - NATOs øverste militære leder i Europa.

USAs utenriksminister, Hillary Clinton, hadde tidligere advart Rasmussen mot å diskutere denne saken offentlig, siden saken var så sensitiv. Planen kunne innebære at Russland måtte defineres som en trussel mot de baltiske landene, noe som ikke var helt usannsynlig etter Georgia-krigen. Dessuten hadde NATO ennå ikke tatt noen beslutning.

Visedirektøren i Rasmussens stab sa det ville være lurt om USA spikret sin holdning til forsvarsplanene før dette møtet, for å kunne påvirke utfallet av saken. USAs NATO-ambassadør ba om at denne kilden måtte bli «strengt beskyttet». Grunnen kan være at Fogh Rasmussen ville likt meget dårlig at hans nærmeste medarbeidere fortalte i detalj om hvordan USA kunne påvirke ham. USAs egen toppdiplomat, Jeff Rathke, har innehatt posisjonen som visedirektør ved Rasmussens private kontor siden august 2009. Rathke er også navngitt som kilde i et annet dokument.

Afghanistan-brev

USAs hemmelige kilder ved generalsekretærens private kontor sørget også for at amerikanerne fikk kjennskap til innholdet i et privat brev som Anders Fogh Rasmussen sendte til Afghanistans president Hamid Karzai 19. august 2009. I brevet uttrykte NATO-sjefen bekymring for sjia-loven, som i vestlige land ble oppfattet som sterkt kvinnediskriminerende og i strid med menneskerettighetene. NATOs øverste råd var bekymret for at loven kunne svekke oppslutningen om Afghanistan-krigen i NATOs medlemsland, men ga klart uttrykk for at man burde vente til etter presidentvalget 20. august med å sende brevet. I et notat om saken skriver USAs NATO-ambassade at «hendelsen gir innsyn i Rasmussens lederstil. Selv om så godt som alle allierte argumenterte for at en NATO-reaksjon først burde komme etter presidentvalget, valget Rasmussen å gå videre med et brev til Karzai nå». USAs kilder ved Det Private Kontoret fortalte at «Rasmussen ikke trodde alliansens beskjed om å vente til etter valget, omfattet privat korrespondanse fra ham i en slik form».