ASTRID KOLBJØRNSEN

HELGE HANSEN (foto)

— For å være helt ærlig: Jeg er sjokkert over hvor få muslimer som er kommet hit i dag, sier den temperamentsfulle talskvinnen for de demonstrerende muslimene, libansertyskeren Nana Hadan. Den sjalløse, vakre Nana har bodd i Berlin i femten år. Hun studerer data, har en åtte år gammel sønn og hun har aldri, aldri vært politisk engasjert før nå.

— Det er kanskje derfor jeg ikke er redd for å snakke heller, sier Nana, mens hun betrakter de rundt 100 muslimene som har samlet seg foran den arkitektonisk spenstige, grønne ambassadebygningen i Klingelhöferstrasse i går formiddag.

For da demonstrasjonen begynte, klokken tretten, var det minst like mange pressefolk - for ikke å snakke om politifolk - som demonstrerende, som hadde møtt opp.

Etter hvert kom det flere, mange flere, selv om Nana likevel må innrømme at i forhold til den nesten halve millionen innvandrere var antallet ytterst beskjedent.

— Mange er sikkert redde for å vise hva de mener, sier Nana.

Politi med kontroll

De profesjonelt arbeidende, smilende og lite provokative politifolkene som stilte med både bikkjer, hjelmer og full kontroll, anslo at det var rundt 1200 demonstranter i gaten, på det meste. Med unntak av en del guttunger som benyttet anledningen til å få ut noen doser aggressiv energi, gikk demonstrasjonen svært rolig for seg.

Her var det ikke brann av verken norske eller danske flagg. Ikke antydning til slagsmål heller. Bare høylydte rop som minnet verden om hvilken Gud som var den eneste rette: Allah, og som repeterte taktfast fraser om Muhammeds fortreffelighet, denne profeten som store deler av den muslimske verden nå står opp for å forsvare æren til, etter at de eksplosive karikaturtegningene ble offentliggjort.

Bedre verden uten religion?

— Vi respekterer det som er hellig for mennesker med en annen tro, men er vi blitt respektert for vår? Undrer Nana.

— Men har ikke du som en moderne kvinne i Berlin noen forståelse for Vestens problemer med å skjønne at en karikaturtegning kan få fram så mye sinne?

— Jo, jeg skjønner det, på en måte, men dette er dråpen som har fått begeret til å flyte over. Jeg er vokst opp i krig og frykt, i Beirut. Vi tåler å bli kalt det meste, inkludert terrorister, men vi kan ikke akseptere at vår profet blir fornærmet på denne måten.

— Tror du verden ville bli bedre og fredeligere uten religioner?

— Hm, det er et vanskelig spørsmål, egentlig, men jeg tror ikke det. Religioner er et sett med lover menneskene behøver for å se rett fra galt, sier Nana før hun blir grepet fatt i av et av de mange tv-teamene som er utenfor ambassadebygget som vil høre hennes mening om berlinermuslimenens sinne mot Norden.