Det har i hovedsak vært den «stille krigen». Som ubåter har sentrale politikere i Bush-regjeringen og i Det republikanske partiet posisjonert seg for å avfyre «dødbringende torpedoer».

Men med stor lojalitet har begge parter klart å holde konflikten i «Republikaner-garden» innenfor veggene i Det hvite hus og regjeringskontorene ellers. Regjeringsmedlemmer og deres talsmenn har stort sett kommentert spørsmål om ulike syn i regjeringskollegiet med «det kjenner jeg ikke til» eller «det har jeg ingen kommentar til».

Det har vært viktig å holde fasaden utad.

NÅ LATER DET imidlertid til at konflikten mellom «haukene» og «duene» vil havne for åpne dører. I mandagens Washington Post er det en større artikkel under overskriften «Rådgivere splittet etter hvert som krigen utvikler seg». Stikkordet er Irak-politikken.

På den ene siden «haukene» — representert ved visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul D. Wolfowitz, i «dueslaget» på den andre siden utenriksminister Colin Powell.

Det er det mektige nykonservative triumviratet som Bush har lyttet mest til, og i de siste rundene i FNs sikkerhetsråd har Powell lojalt stått frem som forsvarer av krigslinjen. Også etter krigsutbruddet har han offentlig ikke kunne tolkes på annen måte enn at han står 100 prosent bak angrepet på Irak. Powell omgikk spørsmålet om splittelse på spørsmål fra Washington Post og sa at: «Jeg er hele tiden blitt informert om planene etter hvert som de ble utviklet. Jeg har full tillit til planen og til de offiserene som setter den ut i livet».

Det er ikke først og fremst frykten for at mange amerikanske soldater skal bli drept - komme hjem i likposer - som har fått de moderate politikerne til å røre på seg. Snarere er det et sett av årsaker som har fått tidligere utenriksminister James A. Baker III og den sikkerhetspolitiske rådgiveren til George H. W. Bush (presidentfaren), Brent Scowcroft, til å uttrykke skepsis til det som nå skjer. I bunnen ligger at de ikke tror at krigen er i USAs interesse, og at den også kan være i strid med USAs langsiktige nasjonale interesser. De støttet også FN-linjen sterkt, men i ettertid har det fått konsekvenser, Scowcroft er ikke noen velkommen gjest i Det hvite hus lenger. For øvrig har det vært spekulert i om Baker og Scowcroft var tilskyndet av tidligere president Bush da de før jul skrev kritiske avisinnlegg om krigsplanene.

KANSKJE ER DET gjentatte utspill fra den nykonservative leiren som skremmer.

Viseutenriksminister John Bolton uttalte seg nylig på en måte som lett kunne forstås dit hen at «først tar vi Irak, deretter tar vi ...». Og i The Weekly Standard skrev den nykonservative skribenten Jeffrey Bell at krigen i Irak bare er «begynnelsen på en verdenskrig mellom USA og en politisk fløy av islamsk fundamentalisme der Saddam Husseins fall og arrestasjon av en al Qaida-topp bare er taktiske trekk i noe som vil vare langt inn i fremtiden».

Noen som undres over at Colin Powell er sendt som den reneste brevdue for å berolige venner og allierte i NATO og EU?

Powell får for øvrig klar støtte for sin moderate linje fra presidentfaren i den utgaven av nyhetsmagasinet som kommer ut denne uken:

«Jeg hater kritikk av Powell, uansett hvor den kommer fra», sier han. Powell var forsvarssjef under Bush og hadde hovedansvaret under Golfkrigen i 1991.

Mange observatører i Washington oppfatter Powell som en viderefører at internasjonalismen i Bush-politikken, en politikk som forsvarsminister Rumsfeld vil plassere i møllposen.

HVOR ER SÅ dagens president i dette bildet?

Ser vi på det som nå skjer, er det tydelig at han har lyttet mest til dem som ønsket krigen; å få demonstrert den amerikanske overlegenhet og «at vi klarer oss godt alene».

Det sies at Bush liker spenninger mellom sine øverste rådgivere, og at han kommer med vage, nærmest orakelliknende svar i den gryende interne debatten.

«Den eneste som kan snakke ham til fornuft er faren», sier en nær rådgiver.